I løpet av de siste årene har jeg gjort en oppdagelse jeg undrer meg over. Et tema som for meg er naturlig å tenke på og reflektere rundt i arbeidet med barn, kan oppleves både vanskelig og fjernt for andre i samme profesjon å snakke om. Temaet er makt.

Ja, jeg kaller det fighten selv om det nesten høres litt krigersk ut. Barn skal være trygge på skole/SFO. Nådeløst trygge. Alltid uansett. Så derfor må vi krumme nakken og vise at vi er i posisjon til å skape et inkluderende miljø der alle barn har en eller annen plass.

Vi er en faggruppe i fri dressur i et åpent landskap. Mange kan observere vårt arbeide, og vi bedømmes i stor grad ut fra det andre observerer og opplever. Da er det ekstra viktig å vurdere hvordan vi kommuniserer i personalgruppen

Jesper Juul har klare meninger om bruken av timeout i barnehagene og hjemmene.Kanskje kan vi i SFO også få noen tanker i forhold til vår praksis?

Hvorfor skal gutter absolutt leie hverandre i hendene, fratar vi gutter retten til å være gutter og hvordan går det med disse guttene siden?

Gjennom samtaler kan vi gi barn best mulig veiledning i hvordan de skal håndtere livet og følelsene som oppstår. Hva kreves for at en samtale skal få slike kvaliteter?

For noen dager siden skjedde det noe spennende i en SFO. En samtale måte absolutt gjennomføres, det hastet og bakgrunnen var følgende; Siden i høst har barn på 1. trinn i stadig større grad kalt hverandre både det ene og det andre, langt over streken og helt uakseptabelt.

Noen barn er liksom vaksinert mot dine råd og vink, av barn gjerne kalt mas. Du gir beskjeder, du korrigerer når det er nødvendig og du smiler og ler og lokker og ber om litt samhandling.

Barn som har en oppvekst med foreldre som setter tydelige grenser – og samtidig tillater barnet å teste ut disse grensene – er sjeldnere involvert i grove regelbrudd og konflikter. Tilsvarende har barn med uklare grenser, lettere for å havne i trøbbel.