Både på Førde og Workinnmarka går nesten alle de eldste barna på SFO. Det er ikke tilfeldig. Hva er det de jobber med for å beholde 4.-klassingene det siste året? Finnes det et slags stikkord for Førde SFO som beskriver det de gjør? Ja, «vennskapsarenaen SFO».

Vi har laget seks punkter for vår SFO i Andebu. Et av punktene lyder slik: I SFO skal vi gi barna enkle ansvarsoppgaver.

Mange er usikre på hvordan de skal forholde seg til barns medvirkning. Hvor skal man begynne? Her er et verktøy for diskusjon i personalgruppen.

Angst er naturlig og er en nyttig følelse siden den forbereder oss på vanskelige og farlige situasjoner. I SFO opplever vi daglig barn som er engstelige for å prøve nye ting. Jo færre arenaer de mestrer jo større er sjansen for at de har færre lekerelasjoner.

Å arbeide med barns medvirkning, handler ikke om å finne frem til bestemte metoder, men om hvordan vi som voksne tenker om og ser på barn. Det er holdningene våre som leder frem til en medvirkningspraksis.

Denne turen hadde en kraftig og tydelig profil overfor barna. En voksen skulle på tur med barna, uten rosiner men med hemmelig innhold. Altså; ingen visste hvor vi skulle, hva vi skulle gjøre eller hva som kunne tenkes å skje på turen. Uvitenheten omfattet også turlederen, undertegnede. Tør du å ture fram slik, blir det lett moro. Åpne for barns herlige evne til å se ting vi voksne aldri er i nærheten av.

Hvordan kan en trapp, en seksåring og overivrige foreldre lære oss noe om barns medvirkning?

Ekko i NRK P1 tok opp en interessant problemstilling; Norske barn fotfølges av utslitte og pliktoppfyllende foreldre. Hva er viktigst? Tett oppfølging eller barnas behov for privatliv? Heldigvis har vi våkne SFO-ledere i dette landet.

«I vinterferien var det noen som hadde klippet i stykker flagget som hang oppe i anledning Kongens bursdag + et fotballnett. SFO bestemte seg for å etterforske saken, og startet da (naturligvis) «Good Investigators detektivbyrå».