Vi vet det jo egentlig. Det er mye triveligere å dele når det er frivillig. Kinesiske forskere har sett på hvordan barn reagerer på å dele klistremerker med andre barn.

Det finnes en hakkespett sør i Norge som er vakker og fin, men er den klok? Jeg vet ikke, men den er ganske flink til å lære seg saker og ting. Og det er viktig.(Her får du små drypp du kan bruke i samtaler rundt bordene i basene. Det er alltid gledelig for barn å få være sammen med voksne som deg. Du kan fortelle om små, rare ting og ved middagsbordet kommer barnet med din historie fra perlebordet og foreldrene tenker; i SFO skjer det jammen mer enn innkryssing og fôring. Tekstene er også skrevet slik at barn selv kan lese dem, det er fint at SFO bidrar til å stimulere til mer lesing.)

Vi må spørre for å få vite noe. Hva vi vet, avgjøres av de spørsmålene vi stiller – til barna og til oss selv. Men hvordan kan voksne forberede seg på en åpen dialog?

Hvorfor skal gutter absolutt leie hverandre i hendene, fratar vi gutter retten til å være gutter og hvordan går det med disse guttene siden?

Toleranse er å tåle, være fordomsfri og åpen. Men hvordan lærer vi barn toleranse? Vi må legge mer vekt på forskjeller i skole og SFO, mener forsker.

Noen barn er liksom vaksinert mot dine råd og vink, av barn gjerne kalt mas. Du gir beskjeder, du korrigerer når det er nødvendig og du smiler og ler og lokker og ber om litt samhandling.

Det viktigste begrepet og verktøyet i opplæringsprosessen LØFT for barn i SFO er lysglimtjakt. Et helt strålende begrep som åpner for en tett og god samhandling med barn

Som pedagog med mange år som SFO-leder bak meg er det må jeg innrømme hvor lite bevisste jeg har vært på hvilke valg og muligheter jeg har gitt barna.

Hvem har ansvaret? Barnet eller den voksne? For at beskjeden blir fulgt og ikke minst at barnets atferd ikke medfører dårlig stemning, slitne voksne (ansatte eller mor og far) og mye unødvendig bruk av kjeftestemmen. Ja, hvem har ansvaret!