Streik blir det kanskje ikke. Men det er heftig strid om lærernes arbeidstid. Egentlig handler det kanskje om tilrettelegging for god læring.
Vi vet det jo egentlig alle sammen. Hvor viktig denne personen er for prosessene i klasserommet. Rett og slett fordi vi har vært der selv. Vi husker de gode lærerne og de som slet litt mer i det daglige. Noen har foto-hukommelse og husker massevis av situasjoner mellom pulter og kateter.
Så dermed blir kanskje hele konflikten om hvem som skal ha styringsretten over større deler av lærernes arbeidstid litt uvirkelig. Rett og slett fordi utgangspunktet burde vært - for begge parter i konflikten; hvordan organisere dagen, uken og året på en slik måte at funksjonen «lærer» får best mulig vilkår. Ingen er f eks tjent med en lærer som henger med hodet og opplever hele tiden å komme til kort. Yrket er krevende, det vet alle som jobber i SFO, og særlig ansatte som jobber tett på lærere. Intenst så det ryker. Og uansett omfattende forarbeid ned til minste detalj, er arbeidet preget av det som skjer, det litt uforutsigbare. Og hvilket ansvar. Å sørge for at opp imot 30 elever opplever læringsutbytte og mestring, glede og motivasjon i fagene og føler seg sett og bekreftet av læreren og helst noen av sine jevnaldringer også.
For 20 år siden utviklet vi på min skole, Hosle skole i Bærum, det vi kalte eplemodellen. Poenget med eplemodellen (barn som frøene i eplet) var å skape nytt innhold i begrepet «barn i sentrum» etter at skolefritidsordningen – eller heldagsskolen som det het lokalt – var ankommet skolesamfunnet. Lærerne så i starten på samhandling med SFO som en ekstra oppgave på toppen av alle andre. Men så begynte det å løsne. Gjennom tettere kontakt mellom fritid og undervisning, fikk lærerne i småskolen oppleve at dyktige trinnkontakter i SFO hadde en innsikt i barns liv som gikk langt utover deres egen. Uten at det ble formalisert, begynte SFO å ta små oppdrag for å bistå litt sårbare og utsatte barn med å mestre hverdagen på skolen. Ved å støtte og bekrefte barn som var dyktige til å klatre og finne på nye varianter i leken men svake på stillesittende arbeid i klasserommet, bidro SFO til å bygge et bedre selvbilde og dermed en bedre plattform for læring. Gjennom god samhandling fikk lærerne tilgang til det litt større bildet av «det urolige barnet» og kunne spille på disse styrkene hos barnet i klasserommet.
Hvis målet med endring av arbeidstidsavtalen er bedre læring, bør vi våge å tenke langt utenfor selve avtalen. Hva med følgende lille tanketur i terrenget;
• 18500 barneveiledere jobber i dag i norsk grunnskole, primært ansatt i SFO/AKS. Av disse har ca 6500 utdanning fra høyskole eller fagbrev i barne- og ungdomsarbeiderfaget. De øvrige 12000 har annen kompetanse.
• Antatt drøyt halvparten av disse 18500 jobber i en såkalt kombinert stilling, dvs de fyller stillingsbrøken sin med assistent-jobb i klasserommet.
• La oss tenke litt på læreren. Hverdagen er fylt med en ufattelig mengde detaljer og ikke minst praktiske og pedagogiske utfordringer som lett kan bli problemer hvis de ikke løses der og da. Vi vet at opplæringsprosjektet har noen kjerneverdier og noen kjerneoppgaver. Hvis læreren skal få sjansen til å benytte mer (kanskje betydelig mer) av sin faglige klokskap inn mot disse verdiene og oppgavene, må hun avlastes!
• Et stort flertall av de 18500 barneveilederne har betydelig kompetanse og klokskap knyttet til barns utvikling. La oss satse enda sterke på dette feltet av støttespillere.
• Lag et aktivt kompetanse-opplegg for denne gruppen, både med mulighet for å ta fagbrev i farta og for å ta f eks et fagbrev light uten skriftlig eksamen.
• Gi dem fulle stillinger i skolesamfunnet, selvsagt med noe tid til planlegging sammen med lærer i løpet av uken.
• Og dermed; sørge for at kontaktlærere fra 1. 7- trinn med en viss klassestørrelse alltid har en assistent. Ikke en som flyr vegg-i-mellom med én time her og to timer der – men en som er til stede og tilgjengelig.I forlengelsen av en slik forbedret arbeidssituasjon kan man så tenke organisering av tid i lærernes arbeidsår. Den debatten går jeg ikke inn i her.