Kollegaen min hadde tårer i øynene da hun fortalte om sitt møte med ektemannens kollegaer på IT-firmafesten kvelden før. De hadde spurt henne hva hun jobbet med, spurt om hun også jobbet som konsulent. Nei da, hadde hun svart med et smil. Jeg jobber i barnehage, jeg. De hadde ikke vært direkte uhøflig, de hadde ikke ledd av henne eller sagt rett ut at de ikke gadd å snakke mer med henne. Men de hadde snudd seg bort, avsluttet samtalen der og da. De pratet ikke til meg resten av kvelden, sier kollegaen min og ser fortvila ut.

Cilla Westbye Achermann er pedagogisk 

leder i Colletløkka barnehage.  .

Denne teksten er til deg, kjære kollega, og til alle andre som noensinne har opplevd å bli møtt på en pussig måte, når de forteller at jobben deres er å være sammen med barn.

Så koselig!

Det er svaret jeg selv har opplevd å få et ukjent antall ganger når jeg forteller hva jeg jobber med. «Så koselig!» Det er for så vidt ingenting i veien med det svaret. Det er koselig å jobbe med barn. Det er til og med kjempekoselig fra tid til annen. Men det hører til sjeldenhetene. Forstå meg rett, jeg er veldig glad i jobben min, går dit med glede de fleste dager. Men det er ikke fordi den er så veldig koselig. Det er heller ikke fordi barna er søte, et faktum som gjerne påpekes like etter koselig-kommentaren. Det er heller ikke fordi de av og til sier artige, lite selvhøytidelige og forfriskende usensurerte ting. Dette kan sies å være noen av grunnene til at jeg trives på jobb.

Grunnen til at jeg har valgt og fremdeles velger å gjøre min moderat koselig jobb er som følger: Jeg forstår viktigheten av jobben jeg gjør. Jeg forstår at hvis ikke jeg og alle de andre barnehageansatte i landet vårt møter opp i barnehagen og gjør en engasjert og kunnskapsrik innsats med og for barna, så vil disse mangle noe vesentlig i sine liv.

Vi vet at pappaen til Luna av og til trenger 30 sekunder med hånden mot brystet utenfor døren etter levering, fordi lyden av gråten hennes minner ham om ting vi ikke vet.

Det vi vet

Jeg kom ikke på å si det til deg der og da, du som så på meg med blanke øyne, fordi IT-folka ikke gadd å snakke med deg. Kom ikke på det, fordi jeg (som du) ble litt sjokkert, litt trist og litt sint. Vi vet noe de ikke vet, skulle jeg sagt.

Vi kan med rette bli litt lei oss over nevnte forhold. Men kanskje skal vi heller forsøke å fokusere på det naturlige ved det hele. Vi vet hva vi gjør i barnehagen - eller SFO - hver dag. De vet ikke det vi vet, det vi må vite. Vi vet at når Ludvig smeller leppene sammen, så betyr det at han trenger smokken sin. Vi vet at mammaen til Nala alltid sier jeg forstår, selv om hun forstår oss bare av og til. Vi vet at Elida ikke får sove hvis ikke vi svøper det lysegrønne fleeceteppet tett omkring henne. Vi vet at vi må følge med på leppa til Emma, for når hun er trist eller redd gråter hun ikke, det er bare leppa som skjelver. Vi vet at Fari har knyttet seg sterkest til vikaren Nuri, Nuri som har samme sjal som mamma rundt hodet. Vi vet at storesøsteren til Anne – som heter Henriette – av uvisse årsaker går under lyden ”Muu” når Anne snakker (og at Anne blir ganske fortvilet når andre tror hun snakker om kuer). Vi vet at Even liker å pirke på neglene våre når han er trøtt, urolig eller lei seg, at Maria ser i de tre Peppa Gris-bøkene i en bestemt rekkefølge og blir stressa når en mangler og at Liv trenger den samme bekreftelse på at mamma virkelig kommer tilbake alle de gangene hun spør. Vi vet at pappaen til Luna av og til trenger 30 sekunder med hånden mot brystet utenfor døren etter levering, fordi lyden av gråten hennes minner ham om ting vi ikke vet. Og vi vet også betydningen av at vi vet alt dette. Vi vet at barnas små, myke hjerner formes i møte med deres omsorgspersoner. Vi vet at hvis vi som jobber i barnehagen ikke gir barna det de i følge lov og rammeplan har krav på, så får de ikke den reguleringsstøtten de trenger, hvilket i verste fall kan føre til utviklingstraumer. Vi vet omfanget og betydningen av oppgaven vår. Vi vet at vår kunnskap og vårt engasjement er en forutsetning for deres rettigheter.

Kjære kollegaer

Hvorvidt våre medmennesker erkjenner vårt yrke som viktig, interessant eller statusverdig, og noe man trenger utdannelse til å utføre, er av betydning. Samtidig vil jeg med dette påpeke at de som snur seg bort og/eller nedvurderer yrket vårt til en kosestund, ikke påvirker min yrkesetikk eller mine møter med barna. For jeg tror at de som kutter samtalen, de gjør det ikke fordi de vet hva vi gjør, de gjør det fordi de ikke vet. Og det er greit. Vi vet. Vi vet en hel masse som de ikke vet, inkludert noe om deres manglende forståelse for kunnskapen vi har og hvorfor den tross deres markeringer er både interessant og særdeles viktig, for oss alle.

 ***********************************

Helt strålende, Cilla. Hvordan du greier å formidle noe alle kjenner seg godt igjen i! Og fordi du er en mester ved tastaturet, er du også en nøkkelspiller på laget vårt. Du har helt rett; det er noe de ikke vet! Men de har en anelse. Og hvem har ansvaret for å skape oppmerksomhet og høste anseelse for jobben med barn? Jo, i all hovedsak den drøye kvarte millionen engasjerte som hver dag i jobben sin møter & bygger barn. I Nettverket! for SFO jobber vi mye med å skape respekt for jobben vi gjør i drøyt 2000 SFO'er over hele landet. Vi utfordret medlemmene våre og fikk opp erstatning for tittelen assistent; Barneveileder i SFO/barnehage. Evt barneveileder med fagbrev. Da blir svaret i sosiale sammenhenger møtt med litt mer nysgjerrighet og undring og vi får fortelle litt om hvordan det går med veiledningen om dagen.