Gutten hadde mye liv i kroppen og ekstra mye ble det når han var over i den andre basen med et par kompiser. Når han kom tilbake til egen base, hendte det han hadde følge.

«Forestill deg at du levde under omstendigheter der du ble kontinuerlig korrigert og mistrodd.

Følelser stjeler energi. Det ”koster” å stå i sterke følelsesutrykk, og vi har behov for å hvile innimellom.

Barn som har en oppvekst med foreldre som setter tydelige grenser – og samtidig tillater barnet å teste ut disse grensene – er sjeldnere involvert i grove regelbrudd og konflikter. Tilsvarende har barn med uklare grenser, lettere for å havne i trøbbel.

Selv om du har jobbet hele livet med barn, har oppfostret en haug egenproduserte og omtaler deg som barneveileder er det alltid behov for å utvide verktøykassa.

Hender det at du kjenner varmen stige i kroppen etter å ha blitt provosert av et barn eller to? Vel, du er ikke alene om den opplevelsen. Barn er jo hyret inn for å sjekke hvor langt strikken din kan strekkes.

Vi ser at de ikke trives. Vi kan lese det i blikket og kroppsspråket. Det er ikke moro å være barnet som stadig havner i trøbbel. Heldigvis har barnet deg. Det gir håp om en bedre hverdag.

Hvem har ansvaret? Barnet eller den voksne? For at beskjeden blir fulgt og ikke minst at barnets atferd ikke medfører dårlig stemning, slitne voksne (ansatte eller mor og far) og mye unødvendig bruk av kjeftestemmen. Ja, hvem har ansvaret!

Du har ikke noe valg! Du og dine kolleger må utvikle god samhandling med alle barn. Også barn som er helt annerledes. Belønningen for å lykkes med disse barna er helt fantastisk. Du blir en nøkkelperson i barnets liv!