For noen dager siden skjedde det noe spennende i en SFO. En samtale måte absolutt gjennomføres, det hastet og bakgrunnen var følgende; Siden i høst har barn på 1. trinn i stadig større grad kalt hverandre både det ene og det andre, langt over streken og helt uakseptabelt.

Jeg har ei jente på åtte år som går i SFO (aktivitetsskolen). Garderoben der er trang og krever orden slik som de fleste andre garderober rundt om. Som forelder må jeg forvente at det er hennes ansvar å holde orden der, eller?

Ja, jeg kaller det fighten selv om det nesten høres litt krigersk ut. Barn skal være trygge på skole/SFO. Nådeløst trygge. Alltid uansett. Så derfor må vi krumme nakken og vise at vi er i posisjon til å skape et inkluderende miljø der alle barn har en eller annen plass.

Time-out pedagogikken har vært et diskusjonsområde den siste tiden, med Jesper Juel i fronten. Trond Kristoffersen i Barnehageforum kommenterer Jesper Juels artikkel fra FamLab.

Som pedagog med mange år som SFO-leder bak meg er det må jeg innrømme hvor lite bevisste jeg har vært på hvilke valg og muligheter jeg har gitt barna.

Til stede eller tilgjengelig eller helst begge deler. Barn forteller; når voksne snakker sammen er det vanskelig å få kontakt. Kanskje en idé å drøfte tilgjenglighet på personalmøtet?

Av og til må vi puste mellom slagene i SFO-hverdagen. Det er viktig å få tenkt seg litt om, tid til omtanke så å si. Neste gang kan du har litt tid kan du tenke på dette; Noe av målet med arbeidet i SFO er å bidra til å skape indrestyrte barn!

Vi vet alle at det er avgjørende å være der når det skjer. Kommer vi for sent inn i situasjoner der f eks barn har en konflikt gående, blir det vanskelig å finne gode løsninger.

Barn trenger voksne samtalepartnere. Både som rollemodeller og ikke minst for å utvikle språket. Her er noen råd på veien mot en mer skravlete SFOhverdag.