En kråke sittende alene eller mange kråker som venter på noen de savner har skapt gode samtaler om vennskap i SFO. Fra SFO-leder Charlotte Hanssen ved Steine SFO i Bø kommune i Vesterålen har vi fått denne strålende historien som minner oss om at du som barneveileder er høvding og rollemodell for vennskap.
«Hei og takk for sist. Var på kurset og frokostseminaret du hadde på Sortland. Jeg fikk da kjøpt en blå plakat med kråker på, hvor den ene sitter alene på ei grein. Jeg fikk også kjøpt plakaten "Savner deg". Jeg har brukt den første i ei samling med barna på "min" SFO, og det var stor suksess! Da jeg fortalte lærerne på skolen om dette og hvordan jeg hadde brukt plakaten var de veldig interessert i å skaffe seg en selv.
I SFO-posten for april forteller jeg til foreldrene om samlingsstunden hvor jeg brukte kråkeplakaten. Det som ikke kommer frem der er at det var bare ett barn på vår SFO som ikke kunne identifisere seg med kråka som satt alene. Han mente helt bestemt at han aldri har følt seg utenom. Denne gutten er veldig populær, har alltid noen å være sammen med fordi alle vil leke med han. Men han er også flink til å spørre om å få være med, finne noen selv å leke med. Derfor tror jeg at det faktisk er sant at han ikke kjenner seg igjen i den kråka som er alene. Men i hvert fall, min respons til han var at da hadde kanskje han en oppgave som en av kråkene i midten på plakaten, å inkludere de andre i leken sin. Det sa han seg enig i med en gang.
Dette skrev jeg til foreldrene i SFO-posten for april:
Uten å si noe om hva bilde heter eller legge noen føringer for dem, spurte jeg barna om hva de så på bildet, hva de trodde hadde skjedd. Det kom mange gode forslag. Noen trodde de hadde kranglet, eller at de som satt sammen øverst på greina syntes den som satt alene var stygg. Andre igjen fant ut at de kråkene i midten av bildet holdt den siste kråka utenfor, at han/hun ikke fikk være sammen med de andre. Vi snakket deretter om det var noe kråkene kunne gjøre for å ordne opp i dette, og her hadde barna mange fine forslag. Som for eksempel kunne de finne seg en ny grein å sitte på eller se på den og snakke til den. Til slutt kom de frem til at hvis alle bare hoppet et hakk bort så var det plass til den siste også, verre var det ikke.
Da vi var nesten ferdig med samlingen spurte jeg om det var noen som hadde følt seg som den kråka som sitter alene. Det hadde nesten alle gjort. Da snakket vi litt om at alle har et ansvar i å ta med de som er utenfor, slik at ingen trenger å sitte alene på ei grein, når det er plass sammen med de andre. Dette var alle enige i. Samlingsstunden varte i ca. 25 min, og alle var PÅ hele tiden. De hadde handa i været og ville gjerne delta i den fine samtalen som foregikk.
I ettertid har jeg brukt plakaten i situasjoner hvor barn har kommet til meg fordi de ikke får være med i leken. Da har jeg enten spurt barna om de husker kråka som satt alene, eller jeg har tatt plakaten med meg og vist den til dem uten å si noe. De gangene dette er gjort har de med en gang skjønt hva det dreier seg om. Barna har deretter fått valget mellom å prøve å ordne opp selv (med en voksen like i nærheten til å steppe inn om det ikke går) eller at den voksne hjelper dem med en gang.
De er flinke til å ordne opp seg imellom, og greier det stort sett hver gang. Dette er ganske viktig at de lærer seg, slik at de får til å løse konflikter på en grei måte senere i livet. Det er fint om at dere foreldre tar dere tid til å snakke med barna deres hjemme om det å ta andre med i leken».
Takk til deg Charlotte. Dine erfaringer ved bruk av kråkene for å få gode samtaler og refleksjoner om vennskap er viktige. Vi har sendt sju sett med plakater slik at også alle lærerne får disse hengende i klasserommet. At god SFO-praksis sprer seg til andre pedagogiske arenaer er jo helt greit.
Vi i Nettverket! for SFO er også imponert over måten Charlotte kommuniserer og motiverer foreldrene rundt slike viktig tema. Charlotte er historieforteller og gir foreldrene tilgang til «kråkene» som verktøy for gode samtaler hjemme også.