Denne vinteren har jeg fått dele litt tid med en personalgruppe i en aktivitetsskole i hovedstaden. Det har overbevist meg om at viktige fremskritt skjer gjennom innovasjon i basene – altså at de ansattes forståelse av de daglige utfordringene gir løsninger som bringer oss videre…

Jeg har møtt et menneske som gjorde kraftig inntrykk på meg. Under en LØFT-veiledning i en SFO var temaet stille barn. Da kom det en hånd i været.

SFO har feiret 20-årsjubileum de fleste steder. Vi er blitt en viktig samfunnsinstitusjon, og er litt som lastebilen. Uten lastebilen stopper Norge, men det gjør sannelig landet også hvis SFO ikke holder åpne dører.

Vi vet alle at det er avgjørende å være der når det skjer. Kommer vi for sent inn i situasjoner der f eks barn har en konflikt gående, blir det vanskelig å finne gode løsninger.

Hver dag må du ta et stort antall beslutninger. En andel av dem er knyttet til barn som utfordrer, som ikke hører etter, som kjører sitt eget løp og gjerne havner litt for ofte i konflikter med andre barn. Din suksess på jobben avhenger mye av hvordan du tenker i disse situasjonene.

De har litt intern humor i denne SFO’en, for å si det mildt. Og barn det er litt mye med kaller de villspiker. Denne historien handler om en sånn villspiker.

Alle barn i SFO er forskjellige. Heldigvis. Men hva gjør man når voksne utvikler positive følelser for noen barn og negative for andre? Inntrykk fra barnehagen som kan brukes i SFO...

Hånd i hånd sett bakfra i en stille skog. En voksen og et barn. Et bilde fylt av harmoni og trygghet. Den voksne er deg – barnet er en av dem du jobber med til daglig. Såpass ja!

Av og til må vi puste mellom slagene i SFO-hverdagen. Det er viktig å få tenkt seg litt om, tid til omtanke så å si. Neste gang kan du har litt tid kan du tenke på dette; Noen av målet med arbeidet i SFO er å bidra til å skape indrestyrte barn!