Vi er i gang med et nytt skoleår og fire årskull med nye barn er i farta i basene. Lett å tenke at det bare er 1.-klassingene som er «nye» hos oss – men 2.-4.-trinnsbarna har jo vært på lading og er tilbake med bredere skuldre og mye energi.

SFO bidrar daglig til å styrke barn. Både med tanke på skolefaglige prestasjoner men aller viktigst ved å tilby opplevelsen av å høre til og å mestre på mange små områder.

Hvordan snakker vi med barn på en anerkjennende måte? Brit Eide gir oss en innføring i temaet.

Har du lagt merke til at 1.klassingene blir mindre hvert eneste år? Jeg tenker av og til; hvor skal dette ende? Blir det teskje-kjerringer og -gubber av alle sammen? Selvsagt er dette et optisk bedrag.

Barn krangler og krangler og så krangler de litt til. Men det finnes gode måter å løse barnekonflikter på - med deres egen hjelp.

Jeg har ei jente på åtte år som går i SFO (aktivitetsskolen). Garderoben der er trang og krever orden slik som de fleste andre garderober rundt om. Som forelder må jeg forvente at det er hennes ansvar å holde orden der, eller?

Når barnet hjelper en annen, er hensynsfull, hilser vennlig på deg eller andre, deler i leken eller sitter rolig i fem minutter ved matbordet på tross av maurtua du vet barnet har i buksebaken. Da klemmer du til og viser at du er imponert og fornøyd.

Her får du små drypp du kan bruke i samtaler rundt bordene i basene. Det er alltid gledelig for barn å få være sammen med voksne som deg. Du kan fortelle om små, rare ting og ved middagsbordet kommer barnet med din historie fra perlebordet og foreldrene tenker; i SFO skjer det jammen mer enn innkryssing og fôring. Tekstene er også skrevet slik at barn selv kan lese dem, det er fint at SFO bidrar til å stimulere til mer lesing.

Barn merker fort hvis det finnes et underliggende budskap, selv når det ikke uttales