Noen ganger kan vi føle at det å bli observert av foreldre er en ekstra utfordring som barneveileder i SFO/AKS. At også foreldre kan oppleve hente- og bringesituasjonen som en utfordring, tenker vi kanskje ikke så ofte på.

Jeg har ei jente på åtte år som går i SFO (aktivitetsskolen). Garderoben der er trang og krever orden slik som de fleste andre garderober rundt om. Som forelder må jeg forvente at det er hennes ansvar å holde orden der, eller?

Hvem har ansvaret? Barnet eller den voksne? For at beskjeden blir fulgt og ikke minst at barnets atferd ikke medfører dårlig stemning, slitne voksne (ansatte eller mor og far) og mye unødvendig bruk av kjeftestemmen. Ja, hvem har ansvaret!

Ja, på benken i hele landet. Vanligvis betyr en plass på benken en slags reserveplass. Ikke i SFO. Innovasjon i SFO-landskapet foregår hver dag. Her er et tydelig og strålende eksempel på hva som kan skje når kloke fagfolk tenker sammen.

Følelser stjeler energi. Det ”koster” å stå i sterke følelsesutrykk, og vi har behov for å hvile innimellom.

Barn merker fort hvis det finnes et underliggende budskap, selv når det ikke uttales

Det å være integrert i et barnefelleskap gjør at man lærer hvordan man regulerer adferden sin. Lysglimtjeger 007 med rett til vennskap og lek tar jobben.

Her får du små drypp du kan bruke i samtaler rundt bordene i basene. Det er alltid gledelig for barn å få være sammen med voksne som deg. Du kan fortelle om små, rare ting og ved middagsbordet kommer barnet med din historie fra perlebordet og foreldrene tenker; i SFO skjer det jammen mer enn innkryssing og fôring. Tekstene er også skrevet slik at barn selv kan lese dem, det er fint at SFO bidrar til å stimulere til mer lesing.

Jeg møtte et menneske som gjorde kraftig inntrykk på meg. Under en LØFT-veiledning i en SFO var temaet stille barn. Da kom det en hånd i været.