Noen ganger kan vi føle at det å bli observert av foreldre er en ekstra utfordring som barneveileder i SFO/AKS. At også foreldre kan oppleve hente- og bringesituasjonen som en utfordring, tenker vi kanskje ikke så ofte på.

Vi ser at de ikke trives. Vi kan lese det i blikket og kroppsspråket. Det er ikke moro å være barnet som stadig havner i trøbbel. Heldigvis har barnet deg. Det gir håp om en bedre hverdag.

Ofte er det knyttet stor usikkerhet til hvordan man skal møte barn som biter, slåss, skriker og behandler andre dårlig. Hvordan stopper vi dem? Hvordan kan vi lære disse barna impulskontroll? Det er disse spørsmålene som blir tatt opp i denne delen av følelsesskolen.

Det er noen typiske konfliktsituasjoner i SFO-hverdagen. Småkræsj mellom barn som fører til litt aggresjon og lett kan utløse voksenreaksjoner som «kutt ut det der, vær greie nå».

Tenk om du var den ansatte som kollegene egentlig ikke trives så godt med. Tenk om du visste at de andre tenker «Å, i dag er ikke hun på jobben, så deilig».

Bruk av metaforer kan ofte virke klargjørende. Samarbeidet på basen og samarbeidet på en fotballbane har mange likhetstrekk.

Gjennom samtaler kan vi gi barn best mulig veiledning i hvordan de skal håndtere livet og følelsene som oppstår. Hva kreves for at en samtale skal få slike kvaliteter?

Vi er jo egentlig gode på nei-ordet. Ved å gi det et reelt innhold og avgrense bruken til noe meningsfylt.

Det finnes en hakkespett sør i Norge som er vakker og fin, men er den klok? Jeg vet ikke, men den er ganske flink til å lære seg saker og ting. Og det er viktig.(Her får du små drypp du kan bruke i samtaler rundt bordene i basene. Det er alltid gledelig for barn å få være sammen med voksne som deg. Du kan fortelle om små, rare ting og ved middagsbordet kommer barnet med din historie fra perlebordet og foreldrene tenker; i SFO skjer det jammen mer enn innkryssing og fôring. Tekstene er også skrevet slik at barn selv kan lese dem, det er fint at SFO bidrar til å stimulere til mer lesing.)