Har du vært borti barn som sliter med å finne roen i livet sitt. Som glir av stolen, dumper av benken og flakker litt med blikket når du søker kontakt for å få gitt en beskjed? Tenkte det…

Noen ganger er det lurt å forsøke å se barns perspektiv. Hva opplever barna i løpet av SFO/AKS- (og skole-) dagen? Hvordan er livet deres på dagtid organisert? Kan det gjøres bedre?

Barn som ikke leker er voksnes ansvar. Hvorfor har en del barn vansker med å komme med i leken? Hvorfor tar noen barn aldri initiativ til lek med andre? Den svenske organisasjonen Lekfrämjandet har i tre år jobbet med et prosjekt kalt BASIL – Barn som inte leker.

Man kan gå lei av Villkatten, perler på et brett, tegning og fingerhekling. Faktisk. Og det gjelder ikke bare barn. Dermed kommer en viktig side av jobben vår til overflaten. Variasjons-konsulentens oppdrag.

Denne våren besøkte jeg Nordskogen SFO i Horten. Her møtte jeg mye LØFT, en tydelig identitet og en svært engasjert SFO-leder i Morten Kjær.

Du ser ut av vinduet en ettermiddag i august. Midt i skolegården står en 10-åring med den den ene foten på ei bøtte. Han har hendene foran øynene. To jenter på 8 og 9 år har bøyd seg ned bak kassa med strøsand. En gutt kommer frem bak uteboden og kommer seg i skjul bak søppelskuret. Hva er det som foregår?

Her kommer noen flere leker til oppvarming eller bli-kjent-med-hverandre aktivitet.

Slik husker jeg barnas lek: Ikke som en forberedelse til noe senere i livet, slik læreplaner skrevet av voksne vil. Forberedelser til skolen, til arbeidet og til fritidslivet. Nei, som en øyeblikkets manifestasjon av at livet leves her og nå og tar form av å være en kropp som er i bevegelse.

Etter å ha vore på besøk i ein barnehage nokre gonger, der ein av barne- og ungdomsarbeidarane hadde laga fleire songar og musikkfilmar, fekk eg ein idé om å gjere det same.