Av og til tenker jeg; det er ingen spøk å arbeide med barn! Og det er jo sant.

Du har sikkert opplevd dette. At en forelder kommer ved henting og lurer på om du har noen minutter. – Hvordan opplever du at mitt barn har det på SFO? Har det noen å leke med?

Nå som undervisningstiden og skolehverdagen strekkes og bøyes på flere måter, ser mange av oss med et noe bekymret blikk på den leken som stadig får mindre spillerom.

Slik husker jeg barnas lek: Ikke som en forberedelse til noe senere i livet, slik læreplaner skrevet av voksne vil. Forberedelser til skolen, til arbeidet og til fritidslivet. Nei, som en øyeblikkets manifestasjon av at livet leves her og nå og tar form av å være en kropp som er i bevegelse.

Endelig SFO-folket! Endelig skjer det. Dette er jo rene ketchup-effekten. Først tar regjeringen initiativ til og setter i gang en nasjonal evaluering av SFO. Deretter fremmer Kr F og Sp et forslag om å evaluere 6-årsreformen! Strålende! Så da skal spørsmålet over alle spørsmål endelig besvares; Hva møter 6-åringen?

Har du vært borti barn som sliter med å finne roen i livet sitt. Som glir av stolen, dumper av benken og flakker litt med blikket når du søker kontakt for å få gitt en beskjed? Tenkte det…

På Sørli skole i Nittedal jobber Kifah Fanni med å åpne barnas øyne for et univers fylt med plastelina, historieskaping, digital ferdighetstrening, og sosial og emosjonell utvikling. Gjennom sitt arbeid på SFO inviterer han barna til å utforske og lære på en måte som går langt utover tradisjonell undervisning.

Barn som ikke leker er voksnes ansvar. Hvorfor har en del barn vansker med å komme med i leken? Hvorfor tar noen barn aldri initiativ til lek med andre? Den svenske organisasjonen Lekfrämjandet har i tre år jobbet med et prosjekt kalt BASIL – Barn som inte leker.

For barna er det selve leken som er det viktigste, ifølge FNs konvensjon om barns rettigheter.