I mange år har jeg møtt dem i SFO. Barna som vandrer. De går fra rom til rom, fra aktivitet til aktivitet, uten helt å lande. De ser, vurderer, trekker seg tilbake og prøver igjen. Ofte tolker vi dette som uro eller mangel på konsentrasjon. Men hva om vandringen egentlig er et signal om noe helt annet

Noe av det mest personlige barnet har er navnet. Tidlig får barnet et eierskap til navnet sitt og opplever det etter hvert som identisk med seg selv. Derfor er det ekstra viktig hvordan du bruker barnets navn i SFO-hverdagen.

Barn som har en oppvekst med foreldre som setter tydelige grenser – og samtidig tillater barnet å teste ut disse grensene – er sjeldnere involvert i grove regelbrudd og konflikter. Tilsvarende har barn med uklare grenser, lettere for å havne i trøbbel.

Tanken om en vennskapsbase ble utviklet for å dekke behovet for en felles sosial arena for barna på Skøyen skole/AKS. Vi ønsket oss et «annerledes-rom» som skulle være en trygg base.

Det er ingen fordel om barn er for snille, selv om det er veldig hendig for omgivelsene. Hvordan gi englebarna litt skitt på vingene?

Hvordan bør den voksnes grunnleggende atferd i samspill med barn være? Her kommer noen konkrete forslag på veien.

Dannelsen av et sosialt felleskap med andre barn og voksne står sentralt i den nye rammeplanen for SFO, og hvert enkelt barn skal få en opplevelse av å høre til. Slik sørger vi for at det er trygt og godt å være på SFO.

Jeg er pedagog i SFO og jeg ser avokado spirens reise ut av steinen og frem til det er et tre, som et godt bilde på mitt arbeide med barn.

Hvordan bruker den voksne sin kompetanse og hva lærer egentlig barna?