Her får du en trinnvis gjennomgang av Jeg kan! metoden. I Jeg kan! metoden jobber man løsningsfokusert med barns utfordringer.

Vi ønsker alle det samme; å gi barn en god oppvekst som underlag for et godt liv. Enten vi er foreldre, ansatte eller begge deler – finnes det heldigvis god støtte å få underveis.

Hvem har ansvaret? Barnet eller den voksne? For at beskjeden blir fulgt og ikke minst at barnets atferd ikke medfører dårlig stemning, slitne voksne (ansatte eller mor og far) og mye unødvendig bruk av kjeftestemmen. Ja, hvem har ansvaret!

Vi fyller 20 år i år og jakter på små oppmerksomheter til våre medlemmer. Forholdet mellom voksne og barn i SFO/AKS er avgjørende for kvaliteten i tilbudet. Vi har et verktøysett til deg.

Hender det at du kjenner varmen stige i kroppen etter å ha blitt provosert av et barn eller to? Vel, du er ikke alene om den opplevelsen. Barn er jo hyret inn for å sjekke hvor langt strikken din kan strekkes.

Av og til må vi puste mellom slagene i SFO-hverdagen. Det er viktig å få tenkt seg litt om, tid til omtanke så å si. Neste gang kan du har litt tid kan du tenke på dette; Noe av målet med arbeidet i SFO er å bidra til å skape indrestyrte barn!

Vel, vel! Formelt sett er vel du sjefen i SFO-basen din, og barna må pent finne seg i en plass lenger ned på pyramiden. Men virkeligheten er ikke alltid slik vi forestiller oss..!

– Man kan alltids forme en verden for barna, altså for framtiden, uten å lytte til barna og uten å gå i dialog med dem. Historien har vist at det er fullt mulig. Men kostnadene kan bli betydelige, sier Erik Sigsgaard. Hans nye bok har tittelen Respekt for barns og unges NEI.

Barn som har en oppvekst med foreldre som setter tydelige grenser – og samtidig tillater barnet å teste ut disse grensene – er sjeldnere involvert i grove regelbrudd og konflikter. Tilsvarende har barn med uklare grenser, lettere for å havne i trøbbel.