Noen ganger kan vi føle at det å bli observert av foreldre er en ekstra utfordring som barneveileder i SFO/AKS. At også foreldre kan oppleve hente- og bringesituasjonen som en utfordring, tenker vi kanskje ikke så ofte på.

Nå legges grunnlaget for et godt SFO-liv for nye barn på vei inn porten. Innspillet kom fra en mor til et nettmøte jeg hadde i Dagbladet etter et oppslag om SFO.

En fersk rapport bekrefter det vi føler på kroppen daglig. Ganske mange barn sliter med angst og depresjon.

Hvem har ansvaret? Barnet eller den voksne? For at beskjeden blir fulgt og ikke minst at barnets atferd ikke medfører dårlig stemning, slitne voksne (ansatte eller mor og far) og mye unødvendig bruk av kjeftestemmen. Ja, hvem har ansvaret!

På Bolsøya skole SFO har de vært på trappebesøk og kjent på savn og takknemlighet. Fra Nyborg SFO deler vi deres hilsen til ungene i 4.klasse som egentlig skulle hatt premiere på sin årlige musikal nå. Begge strålende eksempler på at jobben din i SFO/AKS kan bidra til at barn opplever litt glede i disse annerledes dager.

Vi må spørre for å få vite noe. Hva vi vet, avgjøres av de spørsmålene vi stiller – til barna og til oss selv. Men hvordan kan voksne forberede seg på en åpen dialog?

Forleden ble jeg spurt, hva er du spesielt god til, som pedagog? Mitt korte svar er å bygge relasjoner til barn. Det lange svar kommer her.

«Forestill deg at du levde under omstendigheter der du ble kontinuerlig korrigert og mistrodd.

Når barnet hjelper en annen, er hensynsfull, hilser vennlig på deg eller andre, deler i leken eller sitter rolig i fem minutter ved matbordet på tross av maurtua du vet barnet har i buksebaken. Da klemmer du til og viser at du er imponert og fornøyd.