Gjennom samtaler kan vi gi barn best mulig veiledning i hvordan de skal håndtere livet og følelsene som oppstår. Hva kreves for at en samtale skal få slike kvaliteter?

Det er sesong for nye barn som slett ikke er nye. I august tar vi i mot karrierestarterne. Mange av dem skal nyte fire minnerike år i SFO – hvilket liv det blir!

Jeg vet ikke hvor utbredt denne misforståelsen er. Men det er helt sikkert viktig å få ryddet den av veien.

Her får du små drypp du kan bruke i samtaler rundt bordene i basene. Det er alltid gledelig for barn å få være sammen med voksne som deg. Du kan fortelle om små, rare ting og ved middagsbordet kommer barnet med din historie fra perlebordet og foreldrene tenker; i SFO skjer det jammen mer enn innkryssing og fôring. Tekstene er også skrevet slik at barn selv kan lese dem, det er fint at SFO bidrar til å stimulere til mer lesing.

Endelig kunne vi igangsette det vi planla for nesten to år siden, da pandemien naturlig nok tvang oss til å drive SFO på nye måter.

Hva får barn kjeft for? Hvordan virker kjefting på barn? Og hvordan unngår man kjefting?

Selv om du har jobbet hele livet med barn, har oppfostret en haug egenproduserte og omtaler deg som barneveileder er det alltid behov for å utvide verktøykassa.

Noen barn er liksom vaksinert mot dine råd og vink, av barn gjerne kalt mas. Du gir beskjeder, du korrigerer når det er nødvendig og du smiler og ler og lokker og ber om litt samhandling.

For noen dager siden skjedde det noe spennende i en SFO. En samtale måte absolutt gjennomføres, det hastet og bakgrunnen var følgende; Siden i høst har barn på 1. trinn i stadig større grad kalt hverandre både det ene og det andre, langt over streken og helt uakseptabelt.