Forleden ble jeg spurt, hva er du spesielt god til, som pedagog? Mitt korte svar er å bygge relasjoner til barn. Det lange svar kommer her.

Her følger noen freske ideer fra en spretten TrøndelagsSFO som ikke er redd for å gå nye veier. Se også sak om denne SFOen i nyhetsbrevet nr 3/06 (september)

Å hjelpe et bekymret og forsiktig barn kan være en hårfin balansegang mellom nødvendig støtte og over-beskyttelse.

Hvem har ansvaret? Barnet eller den voksne? For at beskjeden blir fulgt og ikke minst at barnets atferd ikke medfører dårlig stemning, slitne voksne (ansatte eller mor og far) og mye unødvendig bruk av kjeftestemmen. Ja, hvem har ansvaret!

Det å være integrert i et barnefelleskap gjør at man lærer hvordan man regulerer adferden sin. Lysglimtjeger 007 med rett til vennskap og lek tar jobben.

Har du lagt merke til at 1.klassingene blir mindre hvert eneste år? Jeg tenker av og til; hvor skal dette ende? Blir det teskje-kjerringer og -gubber av alle sammen? Selvsagt er dette et optisk bedrag.

Barnet, riktignok nyfylt 16, er på vei ut av døren en tidlig morgen. Mor som til avveksling har god tid, insisterer på at kanelbolle ikke er passende lunsjmat og dytter på barnet en matpakke.

I mange år har jeg møtt dem i SFO. Barna som vandrer. De går fra rom til rom, fra aktivitet til aktivitet, uten helt å lande. De ser, vurderer, trekker seg tilbake og prøver igjen. Ofte tolker vi dette som uro eller mangel på konsentrasjon. Men hva om vandringen egentlig er et signal om noe helt annet

Barn som har en oppvekst med foreldre som setter tydelige grenser – og samtidig tillater barnet å teste ut disse grensene – er sjeldnere involvert i grove regelbrudd og konflikter. Tilsvarende har barn med uklare grenser, lettere for å havne i trøbbel.