For de aller fleste barn betyr SFO/barnehagen venner, lek og fellesskap. For noen barn kan SFO dessverre også være en arena for ekskludering og ensomhet.

I mange år har jeg møtt dem i SFO. Barna som vandrer. De går fra rom til rom, fra aktivitet til aktivitet, uten helt å lande. De ser, vurderer, trekker seg tilbake og prøver igjen. Ofte tolker vi dette som uro eller mangel på konsentrasjon. Men hva om vandringen egentlig er et signal om noe helt annet

Vi bestemte oss for å satse offensivt på spåk-stimulering. Resultatet ble blant annet språkverkstedet.

Vi flagger små suksesser hos barn og gjør dem større. Så enkelt er det. Egentlig skal det holde med din oppmerksomhet, den er gull verd. Men noen ganger er det godt med litt hjelpemidler også.

Hvem har ansvaret? Barnet eller den voksne? For at beskjeden blir fulgt og ikke minst at barnets atferd ikke medfører dårlig stemning, slitne voksne (ansatte eller mor og far) og mye unødvendig bruk av kjeftestemmen. Ja, hvem har ansvaret!

Vel, vel! Formelt sett er vel du sjefen i SFO-basen din, og barna må pent finne seg i en plass lenger ned på pyramiden. Men virkeligheten er ikke alltid slik vi forestiller oss..!

Med Kunnskapsløftet er varianten av avsluttende eksamen i norsk på videregående skole beregnet spesielt på fremmedspråklige ungdommer fjernet.

Barn som ikke blir kjeftet på er mer åpne og tillitsfulle enn andre barn, de føler seg mer akseptert, og de får et mer positivt syn på livet.

Da vi skulle lage podkasten SFO/AKS – Livets treningsstudio, ønsket vi å skape et visuelt uttrykk som speiler det podkasten handler om – nemlig fellesskap, mangfold, lek og livsglede. Og hva er vel bedre enn å spørre de som kjenner feltet best: barna og de ansatte i SFO/AKS?