Etter tragiske hendelser eller når vi står på terskelen til et nytt år har vi lett for å dele og spre budskap som; "ta vare på hverandre" eller "være der for andre". Og det er flott, det gir håp og tankene bak er alltid gode. Men hva skjer når vi vender tilbake til hverdagslivet og daglige rutiner, og når vi blir hentet inn av tidsklemma? Mange er gode til å se og ta vare på de menneskene som er nærmest, det faller oss naturlig, vi prøver så godt vi kan å ta vare på de vi er glad i. Men kan vi gjøre noe mer?

Mye av hverdagslivets mellommenneskelige relasjoner har blitt borte eller redusert betraktelig det siste tiåret. Og mye av dette skyldes teknologiens utvikling, nå når alle sitter med sine egen lille verden rett i hånda. En verden man kan utforske spennende ting i, gjemme seg vekk eller være sosial med mennesker som ikke er på samme plass. En verden som kan gi så mye, men som også gjør oss fattigere. Fattigere på møter med menneskene i øyeblikket, fattigere på emosjonell intelligens, fattigere i møte med oss selv. Øyeblikk vi opplever har blitt viktigere å dele med de som ikke er der, enn faktisk å være virkelig tilstede med de du opplever øyeblikket med. Vi går glipp av mye informasjon om menneskene vi møter i hverdagen fordi vi kikker ned på en skjerm istedenfor å kikke opp. Vi går glipp av å tenke tanker som kunne gitt oss muligheten til å bli bedre kjent med oss selv, fordi vi ved hver ledig stund dykker ned i en skjerm. Og noen vil tenke at dette ikke gjelder meg, men jeg tror det faktisk gjelder de feste av oss.

Å tørre være her - NÅ.

Arnhild Blystad
Styrer Ådalsbruk bhg og Høyskolen Innlandet.

Jeg var på en restaurant hvor servitøren som kom med maten sa til meg; "takk for at du kikket opp på meg og smilte". Jeg ble overasket over kommentaren jeg fikk, og begynte å legge merke til hva som skjedde rundt de andre bordene. Servitørene kom ut med maten til gjestene, gjestene kikket enten ned på en telefon eller ned på tallerkenene de fikk servert. Jeg så ikke en gjest som så opp på servitøren eller takket for det de fikk servert. Det samme ser man om man går i kassen på butikken, de fleste kundene ser ned på kortautomat, lommeboken eller telefonen sin.  Svært få ser faktisk opp på mennesket som sitter bak kassen. Sitter du på venterommet til legen, og tilfeldigvis ser opp og smiler til de andre på samme rommet, så får du kanskje litt rare blikk tilbake. Og noen tenker kanskje i sitt stille sinn at det er godt du kommer inn til legen. Men er det ikke ganske rart at vi snakker om å få et varmere og mere tolerant samfunn, også har vi mistet alt som heter manerer og folkeskikk på veien.

Vi er på god vei til å bli et kaldt folk, som ikke enser omgivelsene våre fordi det har blitt så viktig å være oppdatert og på nett hele tiden. Også har vi kanskje aldri vært så lite på nett som vi er akkurat nå. Vi ser skrekkeksempler på foreldre som ikke har trygg tilknytning til sine barn, fordi de heller ser på en skjerm enn å ha øyekontakt og tidlig samspill med barnet sitt. Eller trafikkulykker forårsaket av at sjåføren satt og sendte meldinger på telefonen. Men også små ting som at vi ikke takker eller ser på mennesker som utfører en servicetjeneste for oss, ja vi betaler jo, men koster det så mye med ett takk eller et smil?

Jeg vil derfor utfordre oss, på veien til å skape et varmere samfunn til å se på de du møter, si hei, takke, gi et smil -også til fremmede, møte andre med en positiv innstilling, le sammen, være rause, tørre å spørre hvordan folk har det og tåle svaret vi får. Det som tidligere generasjoner ville kalt god folkeskikk, vil også kunne gi oss et varmere klima oss mennesker imellom. 

Å tørre å være her – NÅ.