Noen ganger kan vi føle at det å bli observert av foreldre er en ekstra utfordring som barneveileder i SFO/AKS. At også foreldre kan oppleve hente- og bringesituasjonen som en utfordring, tenker vi kanskje ikke så ofte på.
Simen sitter under bordet lengst nede i gangen. Inn i lokalet har en sliten og stresset pappa ankommet for å ta med sin kjære sønn hjem til middag. Pappa har vært på jobb siden 0630 og nå, klokken 1630, er han overklar for snarest å komme seg hjem i godstolen. Derfor glemmer denne pappaen å hilse på oss barneveiledere, noe vi forstår… Det pappa heller ikke har tenkt på er at også lille Simen har vært på jobb siden 0730, og nå sitter under bordet for å få fred og ro i sjelen før han skal hjem til lekser og fotballtrening.
Det som nå utspiller seg er en vanlig episode fra SFO’er landet rundt. Forhandlinger mellom to slitne utøvere med publikum til stede. Dette er ikke en øvelse for amatører og krever autoritet, fleksiblitet, tålmodighet og mengder av trygghet. I dette tilfellet blir hele verktøykassa tatt i bruk. Først autoritet ved å rope til barnet på 20 meters avstand at nå er det bare å få på seg fillene fordi det er tid for hjemreise. Barnet er uenig med sin far, slik som barn ofte er, og fast bestemt på å fortsette med sitt liv under bordet. Selv om far er sliten tenker han at fleksibilitet og en positiv tone er riktig taktikk. Med løfter om en hyggelig ettermiddag og at nå skal de ”SFO-tantene” snart også gå hjem skulle gutten bli medgjørlig. Men neida, gutten er urokkelig.
Det er nå det er på sin plass å nevne at denne familien har et belønningssystem hvor Simen får stjerner på kjøleskapet etter hvor ofte han mestrer noe positivt i foreldrenes øyne. Far som begynner å føle presset fra observerende foreldre og ansatte griper nå til straffen. – Hvis du ikke kommer med en gang tar jeg en stjerne fra kjøleskapet. – Det driter jeg i, sier Simen og slenger i tillegg på at - jeg får snowracer til jul fra mormor allikevel så de stjernene kan du putte langt oppi rompa di.
Nå har lille Simen gått fra å være en tverr gutt på seks år til å bli en triumferende gutt på seks år som akkurat har satt pappa kraftig på plass. Far er nå i en sinnstemning som kan beskrives som kontrollert fortørnet. Og når man er kontrollert fortørnet kan man finne på å si - greit, da kommer jeg til å ta alle klistremerkene når vi kommer hjem.
Det begynner nå å strømme til med tilskuere til den høylydte dragkampen nederst i gangen. Og Simen føler at disse tilskuerene er hans supportere. De vet jo hvordan barn har det. De vet jo at voksne som er stresset har null kompetanse på å kunne vente ”litt” på et barn som tenker kloke tanker under bordet klokken 1635 en vanlig tirsdags ettermiddag.
Da kapitulerer far. Han skjønner at han er på bortebane og at kampen er tapt. Lavt sånn at bare Simen hører det sier han: - hvis du blir med hjem nå skal du få to stjerner på kjøleskapet og da kan vi kjøpe snowracer i morgen. Uten et ord stiger Simen frem. Han går sakte men sikkert bort til plassen sin, pakker og kler på seg. På vei ut kan vi observere seierherrens blikk som ikke levner noe tvil: Tirsdag ettermiddag: Pappa VS Simen endte med Knock Out seier for favoritten, seks år gamle Simen.
