«Vi var ikke så opptatt av hva dere ungene følte rundt forskjellige ting da dere var små. Vi var mer opptatt av at dere skulle høre etter og lyde når dere fikk en beskjed» kommenterte moren min etter noen timer hjemme i ettermiddagsrushet sammen med meg og barnebarna.

Angst er naturlig og er en nyttig følelse siden den forbereder oss på vanskelige og farlige situasjoner. I SFO opplever vi daglig barn som er engstelige for å prøve nye ting. Jo færre arenaer de mestrer jo større er sjansen for at de har færre lekerelasjoner.

Allerede i 2011 formulerte Andebu SFO seks enkle, men tydelige prinsipper for arbeidet deres. Ett av dem står seg særlig godt også i dag:

Det er ikke alltid like lett å finne på noe å gjøre når vi har en hel dag på SFO, og denne dagen var vi til og med litt sent ute. Fredag morgen satt jeg og SFO-leder oss ned og grublet. Valgdag. Hva i all verden skal vi finne på da?

Ekko i NRK P1 tok opp en interessant problemstilling; Norske barn fotfølges av utslitte og pliktoppfyllende foreldre. Hva er viktigst? Tett oppfølging eller barnas behov for privatliv? Heldigvis har vi våkne SFO-ledere i dette landet.

Gjennom kreative månedstema og praktiske oppgaver har barna fått utforske både språk, samarbeid og skaperglede på egne premisser.

Jeg har lyst å dele denne fantastiske historien om sebraen som utspilte seg en dag på nyåret på SFO. Vi voksne hadde planlagt den «kreative» timen godt. Vi skulle være i sløydsalen og alt av materialer lå tilrettelagt og klart.

Skolen har individuelt tilpasset opplæring for elever med ekstra behov. I SFO mangler vi noe tilsvarende. Jeg har derfor jobbet og utviklet noe jeg har kalt individuelt tilpasset fritid (ITF).

Hva er en god SFO dag sett med barnas øyne? Ikke overraskende handler det lite om planer, skjemaer og organiserte opplegg. Barn snakker om venner. Om lek. Om å få gjøre noe som betyr noe. Og om voksne som både gir rom og skaper struktur.