Jeg har lyst å dele denne fantastiske historien om sebraen som utspilte seg en dag på nyåret på SFO. Vi voksne hadde planlagt den «kreative» timen godt. Vi skulle være i sløydsalen og alt av materialer lå tilrettelagt og klart.

På Nordby SFO i Rælingen er fredager blitt noe å glede seg ekstra til. Enten det handler om å løpe flest runder rundt skolen eller å lage pasta carbonara, står barna i sentrum – medvirkende, nysgjerrige og stappfulle av ideer.

Skolen har individuelt tilpasset opplæring for elever med ekstra behov. I SFO mangler vi noe tilsvarende. Jeg har derfor jobbet og utviklet noe jeg har kalt individuelt tilpasset fritid (ITF).

Allerede i 2011 formulerte Andebu SFO seks enkle, men tydelige prinsipper for arbeidet deres. Ett av dem står seg særlig godt også i dag:

«Vi var ikke så opptatt av hva dere ungene følte rundt forskjellige ting da dere var små. Vi var mer opptatt av at dere skulle høre etter og lyde når dere fikk en beskjed» kommenterte moren min etter noen timer hjemme i ettermiddagsrushet sammen med meg og barnebarna.

Tilpassing, tilrettelegging og forutsigbarhet er avgjørende for at enkeltbarn skal få gode betingelser for å leke, lære, utvikle seg og mestre i SFO. Gode visuelle dagsplaner kombinert med voksne som vet hvilke barn som trenger ekstra støtte ved overganger er to viktige verktøy i hverdagen.

Ekko i NRK P1 tok opp en interessant problemstilling; Norske barn fotfølges av utslitte og pliktoppfyllende foreldre. Hva er viktigst? Tett oppfølging eller barnas behov for privatliv? Heldigvis har vi våkne SFO-ledere i dette landet.

SFO er en arena hvor elevmedvirkning skal stå sentralt og hvor demokratiske prosesser kan gjennomføres i praksis. Som læringsarena er SFO ofte sterkt undervurdert. Her har vi et potensiale med svært mange muligheter dersom vi bare legger til rette for det.

Mange er usikre på hvordan de skal forholde seg til barns medvirkning. Hvor skal man begynne? Her er et verktøy for diskusjon i personalgruppen.