Med denne artikkelen ønsker jeg å rette søkelyset mot en type lek jeg mener får alt for liten plass i litteratur og praksis

«Vi har i grunn mye fin lek på vår SFO. Vi har også blitt flinkere til å verne om fin lek når vi ser den. Da får de som holder på kanskje lov til å drøye med rydding eller å gå ut/inn. Og dermed fortsetter leken, til de finner på noe annet.»

I mai snakket jeg med en SFO-leder i en stor norsk by. Hans datter Mia avslutter nå barnehagekarrieren og de hadde vært på avslutningssamtale. Der fikk de vite at Mia er god på lek.

I forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse den 10. oktober, tok Åsveien SFO i Trondheim et initiativ for å sette fokus på psykisk helse i løpet av høstferieuken på SFO. Det ble lagt opp til en hel uke fylt med aktiviteter som skulle hjelpe barna med å utforske og forstå følelser på en trygg og engasjerende måte.

Valle skole i Setesdal, en 1-10-skole med 110 elever, har fått elever fra mellomtrinn og ungdomstrinn som deltar aktivt i aktiviteter for de yngste på SFO.

For barna er det selve leken som er det viktigste, ifølge FNs konvensjon om barns rettigheter.

Det finnes ingen direkte hjemmel i loven for å hevde at det skal drives opplæring i SFO. Men likevel er det klart; det skal og må drives opplæring av barn i SFO-tiden.

Skolen har individuelt tilpasset opplæring for elever med ekstra behov. I SFO mangler vi noe tilsvarende. Jeg har derfor jobbet og utviklet noe jeg har kalt individuelt tilpasset fritid (ITF).

Det er avgjørende for barn hvordan du velger å forholde deg til leken. De første ti årene av barnets liv skjer det meste av erfaringsinnsamlingen gjennom leken.