Hvordan bruker den voksne sin kompetanse og hva lærer egentlig barna?

Å være sur er kanskje mer en tilstand enn følelse, men det er allikevel verdt å se nærmere på hvordan vi kan møte denne tilstanden.

Barnet, riktignok nyfylt 16, er på vei ut av døren en tidlig morgen. Mor som til avveksling har god tid, insisterer på at kanelbolle ikke er passende lunsjmat og dytter på barnet en matpakke.

Gjennom samtaler kan vi gi barn best mulig veiledning i hvordan de skal håndtere livet og følelsene som oppstår. Hva kreves for at en samtale skal få slike kvaliteter?

Det er sesong for innskoling av de aller minste. I denne fasen er SFO/AKS en viktig arena for å skape den plattformen hvert enkelt barn trenger på skolen for å kunne blomstre og utvikle seg. Her er del 3 i serien om mottaket av 1. klassinger.

I mange år har jeg møtt dem i SFO. Barna som vandrer. De går fra rom til rom, fra aktivitet til aktivitet, uten helt å lande. De ser, vurderer, trekker seg tilbake og prøver igjen. Ofte tolker vi dette som uro eller mangel på konsentrasjon. Men hva om vandringen egentlig er et signal om noe helt annet

Har du lagt merke til at 1.klassingene blir mindre hvert eneste år? Jeg tenker av og til; hvor skal dette ende? Blir det teskje-kjerringer og -gubber av alle sammen? Selvsagt er dette et optisk bedrag.

Noen barn er liksom vaksinert mot dine råd og vink, av barn gjerne kalt mas. Du gir beskjeder, du korrigerer når det er nødvendig og du smiler og ler og lokker og ber om litt samhandling.

Her følger noen freske ideer fra en spretten TrøndelagsSFO som ikke er redd for å gå nye veier. Se også sak om denne SFOen i nyhetsbrevet nr 3/06 (september)