Endelig SFO-folket! Endelig skjer det. Dette er jo rene ketchup-effekten. Først tar regjeringen initiativ til og setter i gang en nasjonal evaluering av SFO. Deretter fremmer Kr F og Sp et forslag om å evaluere 6-årsreformen! Strålende! Så da skal spørsmålet over alle spørsmål endelig besvares; Hva møter 6-åringen?

En gruppe SFO-ledere i Lerkendal distrikt i Trondheim så forslag til statsbudsjett og stilte følgende spørsmål: Hvor blir det av barnas fritid og fokus på barnets frie lek?

Slik dagens skole utvikler seg, er det viktigere enn noen gang å være seg bevisst undervisningsmetoder som legger til rette for lekende læring.

SFO er jevnlig blitt utsatt for kritikk og bebreidelser for å være «innholdsløs» og kjedelig. Dette kan skape et press som gir en base-hverdag med mer voksenstyrte aktiviteter og organisering av barna. Men fremmer dette barns utvikling?

Du ser ut av vinduet en ettermiddag i august. Midt i skolegården står en 10-åring med den den ene foten på ei bøtte. Han har hendene foran øynene. To jenter på 8 og 9 år har bøyd seg ned bak kassa med strøsand. En gutt kommer frem bak uteboden og kommer seg i skjul bak søppelskuret. Hva er det som foregår?

I mai snakket jeg med en SFO-leder i en stor norsk by. Hans datter Mia avslutter nå barnehagekarrieren og de hadde vært på avslutningssamtale. Der fikk de vite at Mia er god på lek.

Flere ganger hvert år, når jeg forteller hva jeg jobber med og har jobbet med de siste 25 årene møter jeg mennesker som omtaler SFO som oppbevaring. Har vi et omdømmeproblem og hva kan vi gjøre med det?

Merkelig det der. Barn blir mindre urolige og mer konsentrert når det trengs. Helsa blir bedre. Humøret blir bedre. Og voksne får det bedre på jobben. Derfor går vi for storbasen.

Har du vært borti barn som sliter med å finne roen i livet sitt. Som glir av stolen, dumper av benken og flakker litt med blikket når du søker kontakt for å få gitt en beskjed? Tenkte det…