Vi må spørre for å få vite noe. Hva vi vet, avgjøres av de spørsmålene vi stiller – til barna og til oss selv. Men hvordan kan voksne forberede seg på en åpen dialog?

Det snakkes om at barn er dårlige til å finne på noe å gjøre, at de lett kjeder seg hvis de ikke blir aktivisert. Foreldre trøkker på for at SFO og AKS skal fremstå som aktivitetsskoler – slik at barn skal gjøre noe læringsfremmende og nyttig i fritiden sin.

Både som foreldre og ansatte risikerer vi å havne i et regelrett uføre med barn. I boken SFO forebygger mobbing er et av mange tema hva slags stier vi tråkker opp for barn.

Det å være integrert i et barnefelleskap gjør at man lærer hvordan man regulerer adferden sin. Lysglimtjeger 007 med rett til vennskap og lek tar jobben.

Selv om du har jobbet hele livet med barn, har oppfostret en haug egenproduserte og omtaler deg som barneveileder er det alltid behov for å utvide verktøykassa.

Hva gjør man når voksne utvikler positive følelser for noen barn og negative for andre?

Jeg vet ikke hvor utbredt denne misforståelsen er. Men det er helt sikkert viktig å få ryddet den av veien.

Det er bortimot tilfeldig hvilke barn som utsettes for utelukkelse og skvis – og dermed er sårbare for mobbing. Samtidig er barn med litt spesielle talenter og interesser også utsatt. Dette er barn som ikke nødvendigvis følger flokken men tar egne beslutninger og foretar egne valg på tvers av det som skjer i barnegruppen. Uansett, disse sårbare barna trenger din bistand – her & nå – uten nøling!

Bruk av metaforer kan ofte virke klargjørende. Samarbeidet på basen og samarbeidet på en fotballbane har mange likhetstrekk.