Det snakkes om at barn er dårlige til å finne på noe å gjøre, at de lett kjeder seg hvis de ikke blir aktivisert. Foreldre trøkker på for at SFO og AKS skal fremstå som aktivitetsskoler – slik at barn skal gjøre noe læringsfremmende og nyttig i fritiden sin.

Ros blir ofte brukt som en fellebetegnelse på positiv tilbakemelding, oppmuntrende ord og anerkjennelse. Anerkjennelse fortjener mer plass i verktøykassen vår.

Hvem har ansvaret? Barnet eller den voksne? For at beskjeden blir fulgt og ikke minst at barnets atferd ikke medfører dårlig stemning, slitne voksne (ansatte eller mor og far) og mye unødvendig bruk av kjeftestemmen. Ja, hvem har ansvaret!

Det er ingen fordel om barn er for snille, selv om det er veldig hendig for omgivelsene. Hvordan gi englebarna litt skitt på vingene?

Ofte er det knyttet stor usikkerhet til hvordan man skal møte barn som biter, slåss, skriker og behandler andre dårlig. Hvordan stopper vi dem? Hvordan kan vi lære disse barna impulskontroll? Det er disse spørsmålene som blir tatt opp i denne delen av følelsesskolen.

Å bygge sterke barnefellesskap handler om å høre til. Et besøk hos Hallset Smilende Fantasi-Ordning (SFO) i Trondheim burde vært obligatorisk for alle som jobber i SFO og AKS. Her skapes møteplasser som øker livskvaliteten for store og små.

Hverdagen i SFO byr på mange situasjoner hvor det ikke alltid finnes enkle svar. Personalet møter ofte dilemmaer som krever balanse mellom barnas behov, foreldrenes ønsker, SFOs verdier og pedagogiske mål. Hvordan vi håndterer disse situasjonene, har stor betydning for barnas trivsel, læring og utvikling, og for samarbeidet i personalgruppen.

Bruk av metaforer kan ofte virke klargjørende. Samarbeidet på basen og samarbeidet på en fotballbane har mange likhetstrekk.

Hvordan bruker den voksne sin kompetanse og hva lærer egentlig barna?