Å skape et godt samhold i en gruppe er et av de aller beste utgangspunktene for at alle barna skal trives på SFO. Her kommer noen konkrete tips på veien.

For noen dager siden skjedde det noe spennende i en SFO. En samtale måte absolutt gjennomføres, det hastet og bakgrunnen var følgende; Siden i høst har barn på 1. trinn i stadig større grad kalt hverandre både det ene og det andre, langt over streken og helt uakseptabelt.

Ja, jeg kaller det fighten selv om det nesten høres litt krigersk ut. Barn skal være trygge på skole/SFO. Nådeløst trygge. Alltid uansett. Så derfor må vi krumme nakken og vise at vi er i posisjon til å skape et inkluderende miljø der alle barn har en eller annen plass.

Barn fanger opp elementer fra voksnes verden. Så skal inntrykkene bearbeides i opptil flere hjernehalvdeler. Det er ikke alltid like enkelt...

Barn trenger voksne samtalepartnere. Både som rollemodeller og ikke minst for å utvikle språket. Her er noen råd på veien mot en mer skravlete SFOhverdag.

Hvorfor skal gutter absolutt leie hverandre i hendene, fratar vi gutter retten til å være gutter og hvordan går det med disse guttene siden?

Jeg møtte et menneske som gjorde kraftig inntrykk på meg. Under en LØFT-veiledning i en SFO var temaet stille barn. Da kom det en hånd i været.

Ros blir ofte brukt som en fellebetegnelse på positiv tilbakemelding, oppmuntrende ord og anerkjennelse. Anerkjennelse fortjener mer plass i verktøykassen vår.

Når barnet hjelper en annen, er hensynsfull, hilser vennlig på deg eller andre, deler i leken eller sitter rolig i fem minutter ved matbordet på tross av maurtua du vet barnet har i buksebaken. Da klemmer du til og viser at du er imponert og fornøyd.