Her får du en trinnvis gjennomgang av Jeg kan! metoden. I Jeg kan! metoden jobber man løsningsfokusert med barns utfordringer.

En fersk rapport bekrefter det vi føler på kroppen daglig. Ganske mange barn sliter med angst og depresjon.

Ofte er det knyttet stor usikkerhet til hvordan man skal møte barn som biter, slåss, skriker og behandler andre dårlig. Hvordan stopper vi dem? Hvordan kan vi lære disse barna impulskontroll? Det er disse spørsmålene som blir tatt opp i denne delen av følelsesskolen.

Her får du små drypp du kan bruke i samtaler rundt bordene i basene. Det er alltid gledelig for barn å få være sammen med voksne som deg. Du kan fortelle om små, rare ting og ved middagsbordet kommer barnet med din historie fra perlebordet og foreldrene tenker; i SFO skjer det jammen mer enn innkryssing og fôring. Tekstene er også skrevet slik at barn selv kan lese dem, det er fint at SFO bidrar til å stimulere til mer lesing.

Ros blir ofte brukt som en fellebetegnelse på positiv tilbakemelding, oppmuntrende ord og anerkjennelse. Anerkjennelse fortjener mer plass i verktøykassen vår.

Å være sur er kanskje mer en tilstand enn følelse, men det er allikevel verdt å se nærmere på hvordan vi kan møte denne tilstanden.

Bruk av metaforer kan ofte virke klargjørende. Samarbeidet på basen og samarbeidet på en fotballbane har mange likhetstrekk.

Du har ikke noe valg! Du og dine kolleger må utvikle god samhandling med alle barn. Også barn som er helt annerledes. Belønningen ved å lykkes med disse barna er helt fantastisk. Du blir en nøkkelperson i barnas liv! Dette er den femte og siste artikkelen i denne lille serien. Kanskje ser vi nå konturene av en planleggingsdag eller i alle fall underlaget for refleksjon i en eller annen sammenheng i din personalgruppe.

Vi må spørre for å få vite noe. Hva vi vet, avgjøres av de spørsmålene vi stiller – til barna og til oss selv. Men hvordan kan voksne forberede seg på en åpen dialog?