Vi er i gang med et nytt skoleår og fire årskull med nye barn er i farta i basene. Lett å tenke at det bare er 1.-klassingene som er «nye» hos oss – men 2.-4.-trinnsbarna har jo vært på lading og er tilbake med bredere skuldre og mye energi.

Med Kunnskapsløftet er varianten av avsluttende eksamen i norsk på videregående skole beregnet spesielt på fremmedspråklige ungdommer fjernet.

Det snakkes om at barn er dårlige til å finne på noe å gjøre, at de lett kjeder seg hvis de ikke blir aktivisert. Foreldre trøkker på for at SFO og AKS skal fremstå som aktivitetsskoler – slik at barn skal gjøre noe læringsfremmende og nyttig i fritiden sin.

Gjennom samtaler kan vi gi barn best mulig veiledning i hvordan de skal håndtere livet og følelsene som oppstår. Hva kreves for at en samtale skal få slike kvaliteter?

Ja, hva egentlig lykke. Vi jager hendelser og opplevelser som vi ønsker og tror skal gjøre barn lykkelige. Når dette ikke alltid skjer, oppstår det lett litt skyldfølelse og dårlig samvittighet. Hvordan kan vi bidra til lykke hos barn?

Å hjelpe et bekymret og forsiktig barn kan være en hårfin balansegang mellom nødvendig støtte og over-beskyttelse.

Jeg møtte et menneske som gjorde kraftig inntrykk på meg. Under en LØFT-veiledning i en SFO var temaet stille barn. Da kom det en hånd i været.

Hender det at du kjenner varmen stige i kroppen etter å ha blitt provosert av et barn eller to? Vel, du er ikke alene om den opplevelsen. Barn er jo hyret inn for å sjekke hvor langt strikken din kan strekkes.

Denne gang er det følelsen "lei seg" det handler om i følelsesskolen