Oppdragelse skal skje i nær forståelse og samarbeid med barnas hjem. For at dette skal være mulig, er det viktig at vi i barnehagen/SFO har tydelige tanker om hva vi legger i oppdragelse, hvordan den skal foregå og hvilke verdier vi bygger oppdragelsen på

Å være sur er kanskje mer en tilstand enn følelse, men det er allikevel verdt å se nærmere på hvordan vi kan møte denne tilstanden.

Mulig scene fra måltidet i SFO. Matroen blir brått avbrutt av en tydelig raaaap, fulgt av hihihihi, fssshhh, hahaha. Noen pøser på med en promp.

Det viktigste begrepet og verktøyet i opplæringsprosessen LØFT for barn i SFO er lysglimtjakt. Et helt strålende begrep som åpner for en tett og god samhandling med barn

Hva gjør man når voksne utvikler positive følelser for noen barn og negative for andre?

Hvorfor skal gutter absolutt leie hverandre i hendene, fratar vi gutter retten til å være gutter og hvordan går det med disse guttene siden?

Ja, jeg kaller det fighten selv om det nesten høres litt krigersk ut. Barn skal være trygge på skole/SFO. Nådeløst trygge. Alltid uansett. Så derfor må vi krumme nakken og vise at vi er i posisjon til å skape et inkluderende miljø der alle barn har en eller annen plass.

Når barnet hjelper en annen, er hensynsfull, hilser vennlig på deg eller andre, deler i leken eller sitter rolig i fem minutter ved matbordet på tross av maurtua du vet barnet har i buksebaken. Da klemmer du til og viser at du er imponert og fornøyd.

I mange år har jeg møtt dem i SFO. Barna som vandrer. De går fra rom til rom, fra aktivitet til aktivitet, uten helt å lande. De ser, vurderer, trekker seg tilbake og prøver igjen. Ofte tolker vi dette som uro eller mangel på konsentrasjon. Men hva om vandringen egentlig er et signal om noe helt annet