I løpet av de siste årene har jeg gjort en oppdagelse jeg undrer meg over. Et tema som for meg er naturlig å tenke på og reflektere rundt i arbeidet med barn, kan oppleves både vanskelig og fjernt for andre i samme profesjon å snakke om. Temaet er makt.

Snart kommer ferske og erfarne SFO-barn inn døra. Her finner du informasjon og lenker til hvordan snakke med barna om de grusomme hendelsene som har rammet så mange mennesker, ja, hele nasjonen. Artikkelen er hentet fra www.krispsyk.no, med forfatternes tillatelse.

I mange år har jeg møtt dem i SFO. Barna som vandrer. De går fra rom til rom, fra aktivitet til aktivitet, uten helt å lande. De ser, vurderer, trekker seg tilbake og prøver igjen. Ofte tolker vi dette som uro eller mangel på konsentrasjon. Men hva om vandringen egentlig er et signal om noe helt annet

Vi ser at de ikke trives. Vi kan lese det i blikket og kroppsspråket. Det er ikke moro å være barnet som stadig havner i trøbbel. Heldigvis har barnet deg. Det gir håp om en bedre hverdag.

Til stede eller tilgjengelig eller helst begge deler. Barn forteller; når voksne snakker sammen er det vanskelig å få kontakt. Kanskje en idé å drøfte tilgjenglighet på personalmøtet?

Med Kunnskapsløftet er varianten av avsluttende eksamen i norsk på videregående skole beregnet spesielt på fremmedspråklige ungdommer fjernet.

Jesper Juul setter ord på mange forhold du kjenner godt igjen fra din egen praksis i baser og klasserom. Han er familieterapeut og snakker gjerne og ofte til foreldrene. Men det er problemfritt å oversette hans innspill til din hverdag på jobben.

Du har ikke noe valg! Du og dine kolleger må utvikle god samhandling med alle barn. Også barn som er helt annerledes. Belønningen med å lykkes med disse barna er helt fantastisk. Du blir en nøkkelperson i disse barnas liv!

Noen ganger kan vi føle at det å bli observert av foreldre er en ekstra utfordring som barneveileder i SFO/AKS. At også foreldre kan oppleve hente- og bringesituasjonen som en utfordring, tenker vi kanskje ikke så ofte på.