Se på Bertha i epletreet. Hva ser du? Bortsett fra Bertha som klatrer i epletreet..!
Dette er jo ikke et SFO-barn – Bertha fyller fem i august og har ett år igjen i barnehagen. Men så kommer hun susende eller forsiktig smygende, alt ettersom. Hun dukker med andre ord kanskje opp på din krysseliste.
Ja, hva ser du? Du ser sikkert mer enn jeg gjør – men her er det som dukker opp i frontal cortex hos meg.
Jeg ser
• Et barn som trives godt og liker det hun gjør akkurat nå
• Et barn som kjenner at hun mestrer det å klatre
• Et barn som opplever ørlite angst for å miste taket – og som tar litt, egentlig ufarlig, risiko
• Et barn som får litt overblikk og dermed faktisk ser en snegle høyt ovenfra
• Et barn som gjennom sin fysiske, frie lek kanskje finner andre måter å klatre på
• Et barn som, fordi hun opplever mestring, har mer å by på i lek og samspill med andre barn
• Et barn som får brukt hele kroppen slik meningen er for barn og andre mennesker
• Et barn som trener opp grovmotorikk og koordinasjon og dermed kan greier flere utfordringer
• Et barn som utvikler forståelse for matematiske begreper som stor, liten, foran, bak, under, over, på, av osv
• Et barn som trener seg på å beregne avstander
• Et barn som vurderer hvilke deler av treet som bærer hennes vekt
• Et barn som gjør noe hun ikke greide som tre-åring og som bare de store i barnehagen tør
• Et barn som trener øynene og hjernen i å gjøre overslag – er det passe å hoppe ned herfra?
• Et barn som tar beslutninger på egen hånd og tar ansvar og møter konsekvenser
• Et barn som presser sine grenser for hva hun får til, tar nye steg i dobbel forstand
• Et barn som bygger og forsterker et positivt og sunt selvbilde
• Et barn som gjennom mestring får mer tro på egne muligheter – en sterkere selvtillit
• Et barn som utvikler sin kontakt med naturen og kan bli en verdensborger med sterkt engasjement for et liv i mer harmoni med kloden
• Et barn som oppdager deler av treet hun ikke så fra bakken og skaffer seg nye ord i språkbanken sin – som f eks grenkløft eller lav. Og utvikler språket ytterligere i samtalen med fotografen om klatreturen opp i treet…
Vi har lett for å undervurdere hvilken heftig læringsarena SFO er og kan være. Sett fra et voksent synspunkt blir det lett slik at SFO er på sitt beste når krysselisten stemmer og alle er ute i utetiden eller inne i innetiden og at mor & far kan huke av for voksenstyrte aktiviteter som barn lærer noe av.
Bertha må før eller siden ut av klatretreet for å bli til noe. Hun kan ikke sitte oppi der og filosofere seg frem til en slags yrkesvei som konsulent i overblikk. Jeg hørte akkurat en SFO-leder fortelle om en pappa som skulle hente sønnen, en 3. klassing. Han lurte på hvor sønnen befant seg og fikk klart svar; - Han sitter i sandkassen! Faren sukket oppgitt og mumlet mens han gikk mot kassen med sand; - Driver han fremdeles med det der..! SFO-lederen er ikke ansatt for å si; - Ja, og han utvikler en rekke ferdigheter i og rundt den leken han og andre barn har i den store sandkassen vår! Men han tenkte akkurat det, og kanskje burde han ha sagt det høyt.
Bertha kommer selvsagt ned fra treet. Får hun lov til å leke, ta noen egne beslutninger, prøve ut sine egne grenser, finne løsninger og fornye leken, tilpasse seg andre i samspill og fremme sine egne ønsker og behov – er mye gjort. Leken er den beste og mest effektive veien til den robustheten barn trenger når de skal gjennom den trakten som heter oppvekst. Noen barn trenger hjelp til å komme i gang med lek, andre sliter litt med å samhandle med andre barn. SFO-/AKS-folket ser jo det og er gode på nettopp å sette i gang lek, få alle med i en eller annen form for lek og skape den gode opplevelsen av tilhørighet og betydning som leken åpner for.
Alle som ser at Bertha ikke bare klatrer i epletreet, vil vel lett kunne være enige i at Bertha forbereder seg på mange utfordringer i livet. Hun blir sikkert god i matte og språk også – jeg synes det ser sånn ut. Og havner hun på din krysseliste neste høst, regner jeg med at du sørger for å bistå henne med å få tatt ut mest mulig av potensialet sitt på alle områder. Det er bare sånn vi gjør det – på læringsarena II også kalt SFO eller AKS.
Ja, hva ser du? Du ser sikkert mer enn jeg gjør – men her er det som dukker opp i frontal cortex hos meg.
Jeg ser
• Et barn som trives godt og liker det hun gjør akkurat nå
• Et barn som kjenner at hun mestrer det å klatre
• Et barn som opplever ørlite angst for å miste taket – og som tar litt, egentlig ufarlig, risiko
• Et barn som får litt overblikk og dermed faktisk ser en snegle høyt ovenfra
• Et barn som gjennom sin fysiske, frie lek kanskje finner andre måter å klatre på
• Et barn som, fordi hun opplever mestring, har mer å by på i lek og samspill med andre barn
• Et barn som får brukt hele kroppen slik meningen er for barn og andre mennesker
• Et barn som trener opp grovmotorikk og koordinasjon og dermed kan greier flere utfordringer
• Et barn som utvikler forståelse for matematiske begreper som stor, liten, foran, bak, under, over, på, av osv
• Et barn som trener seg på å beregne avstander
• Et barn som vurderer hvilke deler av treet som bærer hennes vekt
• Et barn som gjør noe hun ikke greide som tre-åring og som bare de store i barnehagen tør
• Et barn som trener øynene og hjernen i å gjøre overslag – er det passe å hoppe ned herfra?
• Et barn som tar beslutninger på egen hånd og tar ansvar og møter konsekvenser
• Et barn som presser sine grenser for hva hun får til, tar nye steg i dobbel forstand
• Et barn som bygger og forsterker et positivt og sunt selvbilde
• Et barn som gjennom mestring får mer tro på egne muligheter – en sterkere selvtillit
• Et barn som utvikler sin kontakt med naturen og kan bli en verdensborger med sterkt engasjement for et liv i mer harmoni med kloden
• Et barn som oppdager deler av treet hun ikke så fra bakken og skaffer seg nye ord i språkbanken sin – som f eks grenkløft eller lav. Og utvikler språket ytterligere i samtalen med fotografen om klatreturen opp i treet…
Vi har lett for å undervurdere hvilken heftig læringsarena SFO er og kan være. Sett fra et voksent synspunkt blir det lett slik at SFO er på sitt beste når krysselisten stemmer og alle er ute i utetiden eller inne i innetiden og at mor & far kan huke av for voksenstyrte aktiviteter som barn lærer noe av.
Bertha må før eller siden ut av klatretreet for å bli til noe. Hun kan ikke sitte oppi der og filosofere seg frem til en slags yrkesvei som konsulent i overblikk. Jeg hørte akkurat en SFO-leder fortelle om en pappa som skulle hente sønnen, en 3. klassing. Han lurte på hvor sønnen befant seg og fikk klart svar; - Han sitter i sandkassen! Faren sukket oppgitt og mumlet mens han gikk mot kassen med sand; - Driver han fremdeles med det der..! SFO-lederen er ikke ansatt for å si; - Ja, og han utvikler en rekke ferdigheter i og rundt den leken han og andre barn har i den store sandkassen vår! Men han tenkte akkurat det, og kanskje burde han ha sagt det høyt.
Bertha kommer selvsagt ned fra treet. Får hun lov til å leke, ta noen egne beslutninger, prøve ut sine egne grenser, finne løsninger og fornye leken, tilpasse seg andre i samspill og fremme sine egne ønsker og behov – er mye gjort. Leken er den beste og mest effektive veien til den robustheten barn trenger når de skal gjennom den trakten som heter oppvekst. Noen barn trenger hjelp til å komme i gang med lek, andre sliter litt med å samhandle med andre barn. SFO-/AKS-folket ser jo det og er gode på nettopp å sette i gang lek, få alle med i en eller annen form for lek og skape den gode opplevelsen av tilhørighet og betydning som leken åpner for.
Alle som ser at Bertha ikke bare klatrer i epletreet, vil vel lett kunne være enige i at Bertha forbereder seg på mange utfordringer i livet. Hun blir sikkert god i matte og språk også – jeg synes det ser sånn ut. Og havner hun på din krysseliste neste høst, regner jeg med at du sørger for å bistå henne med å få tatt ut mest mulig av potensialet sitt på alle områder. Det er bare sånn vi gjør det – på læringsarena II også kalt SFO eller AKS.
