Hvordan takler vi jentene i SFO? Ja, for vi takler faktisk. Hele tiden, delvis uten å være bevisst konsekvensene takler vi jenter (og gutter også) med et sett av reaksjonsmønstre. Vi er viktige voksne i jentenes liv – i gullalderen for sosialisering, 6-9 år.

Merkelig det der. Barn blir mindre urolige og mer konsentrert når det trengs. Helsa blir bedre. Humøret blir bedre. Og voksne får det bedre på jobben. Derfor går vi for storbasen.

Endelig SFO-folket! Endelig skjer det. Dette er jo rene ketchup-effekten. Først tar regjeringen initiativ til og setter i gang en nasjonal evaluering av SFO. Deretter fremmer Kr F og Sp et forslag om å evaluere 6-årsreformen! Strålende! Så da skal spørsmålet over alle spørsmål endelig besvares; Hva møter 6-åringen?

Under et kurs for stolte barneveiledere i Hamar i 2010 møtte jeg ei spennende jente som også hadde erfaring fra å jobbe i SFO i Danmark.

Mellom 5 og 8 prosent av alle skolebarn er så stille og tilbaketrukne at det hindrer dem i læring og sosial omgang, viser en kartlegging. Hva kan vi gjøre for disse barna i SFO/AKS?

Gjennom kreative månedstema og praktiske oppgaver har barna fått utforske både språk, samarbeid og skaperglede på egne premisser.

Slik husker jeg barnas lek: Ikke som en forberedelse til noe senere i livet, slik læreplaner skrevet av voksne vil. Forberedelser til skolen, til arbeidet og til fritidslivet. Nei, som en øyeblikkets manifestasjon av at livet leves her og nå og tar form av å være en kropp som er i bevegelse.

SFO er jevnlig blitt utsatt for kritikk og bebreidelser for å være «innholdsløs» og kjedelig. Dette kan skape et press som gir en base-hverdag med mer voksenstyrte aktiviteter og organisering av barna. Men fremmer dette barns utvikling?

Jeg har jobbet i og med SFO i snart 30 år. Det har satt sine spor – jeg er strålende fornøyd med livet nær krysselisten og perlebrettene. Men noen ganger leser og hører jeg saker som får meg til å hoppe i været og noen ganger brøle i frustrasjon.