Barn trenger voksne samtalepartnere. Både som rollemodeller og ikke minst for å utvikle språket. Her er noen råd på veien mot en mer skravlete SFOhverdag.

Med Kunnskapsløftet er varianten av avsluttende eksamen i norsk på videregående skole beregnet spesielt på fremmedspråklige ungdommer fjernet.

Vi er jo egentlig gode på nei-ordet. Ved å gi det et reelt innhold og avgrense bruken til noe meningsfylt.

Jeg er pedagog i SFO og jeg ser avokado spirens reise ut av steinen og frem til det er et tre, som et godt bilde på mitt arbeide med barn.

Hvordan bruker den voksne sin kompetanse og hva lærer egentlig barna?

Det finnes en hakkespett sør i Norge som er vakker og fin, men er den klok? Jeg vet ikke, men den er ganske flink til å lære seg saker og ting. Og det er viktig.(Her får du små drypp du kan bruke i samtaler rundt bordene i basene. Det er alltid gledelig for barn å få være sammen med voksne som deg. Du kan fortelle om små, rare ting og ved middagsbordet kommer barnet med din historie fra perlebordet og foreldrene tenker; i SFO skjer det jammen mer enn innkryssing og fôring. Tekstene er også skrevet slik at barn selv kan lese dem, det er fint at SFO bidrar til å stimulere til mer lesing.)

Når barnet hjelper en annen, er hensynsfull, hilser vennlig på deg eller andre, deler i leken eller sitter rolig i fem minutter ved matbordet på tross av maurtua du vet barnet har i buksebaken. Da klemmer du til og viser at du er imponert og fornøyd.

Se på Bertha i epletreet. Hva ser du? Bortsett fra Bertha som klatrer i epletreet..!

Denne gang er det følelsen "lei seg" det handler om i følelsesskolen