Vel, vel! Formelt sett er vel du sjefen i SFO-basen din, og barna må pent finne seg i en plass lenger ned på pyramiden. Men virkeligheten er ikke alltid slik vi forestiller oss..!

Barnet, riktignok nyfylt 16, er på vei ut av døren en tidlig morgen. Mor som til avveksling har god tid, insisterer på at kanelbolle ikke er passende lunsjmat og dytter på barnet en matpakke.

Selv om du har jobbet hele livet med barn, har oppfostret en haug egenproduserte og omtaler deg som barneveileder er det alltid behov for å utvide verktøykassa.

Hvem har ansvaret? Barnet eller den voksne? For at beskjeden blir fulgt og ikke minst at barnets atferd ikke medfører dårlig stemning, slitne voksne (ansatte eller mor og far) og mye unødvendig bruk av kjeftestemmen. Ja, hvem har ansvaret!

Vi bestemte oss for å satse offensivt på spåk-stimulering. Resultatet ble blant annet språkverkstedet.

Å fortsatt kunne jobbe i SFO er en glede, forsikrer han. - Jeg er for leken og nysgjerrig til å bare sitte hjemme med avisa og kaffekoppen. Jeg er ikke pensjonist, men livsglad og opptatt av det som fyller hjertet mitt.

Noe av det mest personlige barnet har er navnet. Tidlig får barnet et eierskap til navnet sitt og opplever det etter hvert som identisk med seg selv. Derfor er det ekstra viktig hvordan du bruker barnets navn i SFO-hverdagen.

En helt ny doktoravhandling kan inneholde et kraftig signal til SFO-folket om et viktig veivalg.

Det finnes en hakkespett sør i Norge som er vakker og fin, men er den klok? Jeg vet ikke, men den er ganske flink til å lære seg saker og ting. Og det er viktig.(Her får du små drypp du kan bruke i samtaler rundt bordene i basene. Det er alltid gledelig for barn å få være sammen med voksne som deg. Du kan fortelle om små, rare ting og ved middagsbordet kommer barnet med din historie fra perlebordet og foreldrene tenker; i SFO skjer det jammen mer enn innkryssing og fôring. Tekstene er også skrevet slik at barn selv kan lese dem, det er fint at SFO bidrar til å stimulere til mer lesing.)