Når barn strever, er det vi voksne som må forstå hvorfor og bygge miljøer som støtter, regulerer og gir trygghet.

Evertsen, som arbeider ved Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger, forsker på relasjoner, psykisk helse og kvaliteten i samspill. Forskningen hun presenterte viser et tydelig mønster: Stadig flere barn mangler den støtten som gir dem ro, oversikt og kapasitet til å håndtere hverdagen. Dette handler ikke om barn som “ikke tåler noe” – men om at rammene rundt dem ofte ikke hjelper dem å finne tilbake til balanse.

Ikke robuste barn – men robuste miljøer

Evertsen er tydelig på at vi må skifte fokus.

– Det er helt uinteressant å snakke om «robuste barn». Det er et begrep som lett kan misforstås, fordi det kan høres ut som om robusthet ligger iboende i barnet. Men det er i strid med det vi vet i dag.

Hun understreker at robusthet ikke er noe et barn enten har eller ikke har.

– Kapasitet for robusthet utvikler seg alltid i samspill mellom barnets genetiske utgangspunkt og konteksten det vokser opp i. Derfor er det mer betimelig å snakke om robuste oppvekstmiljø. Robuste barn er resultatet av robuste miljøer – ikke omvendt.

Dette er et kraftfullt perspektivskifte: Ansvar og mulighet ligger hos oss voksne. Barn som mister fotfeste, trenger ikke “å lære å tåle mer” – de trenger trygge rammer, stabile relasjoner, voksne som tåler deres uro og et miljø som gir rom for mestring.

Når balansen ryker – hva handler det egentlig om?

I forskningsartiklene Evertsen viser til, beskrives barn som i ubalanse – barn som blir veldig triste veldig fort, som blir sinte av små ting, som ikke klarer å finne ro, eller som trekker seg helt tilbake. Evertsen understreker at dette ikke er et tegn på svakhet hos barnet, men et signal:

Barnet mangler noe det burde få fra omgivelsene.

Det kan handle om:

• for mange inntrykk
• stress i omgivelsene
• lite voksenkontakt
• manglende forutsigbarhet
• for lite støtte i overgangene
• voksne som selv er slitne og overstimulerte

Barn mister ikke balansen fordi de vil det – men fordi noe rundt dem ikke bærer.

Relasjonen er selve motoren i robusthet

Forskningen Evertsen løfter fram viser gang på gang at den enkeltfaktoren som betyr mest for barns robusthet er kvaliteten på relasjonene rundt dem.

Barn blir mer robuste når voksne:

• er følelsesmessig tilgjengelige
• tåler barnas følelser uten å bli overveldet
• gir dem språk for det som skjer
• er forutsigbare, varme og tydelige
• regulerer før de korrigerer
• setter grenser på måter som bygger trygghet

Med andre ord: Robusthet er et relasjonelt produkt.

Når voksne samarbeider godt – står barna sterkere

Evertsens forskning viser også at miljøer med god samhandling mellom voksne skaper langt bedre balanse hos barna. Når personalet:

• er samstemte
• har et felles språk for følelser og regulering
• støtter hverandre i pressede situasjoner
• tar de vanskelige samtalene internt – ikke foran barna

… da oppstår robuste miljøer.

Barn trenger voksne som er trygge sammen – ikke bare trygge hver for seg.

Et budskap som treffer tiden vi står i

Cecilie Evertsen satte ord på noe som mange kjenner i magen: At tempoet, kravene og kompleksiteten i barns hverdag øker – og at dette stiller større krav til oss voksne, ikke til barna.

Robusthet er ikke noe barn skal prestere.

Det er noe vi bygger.

Gjennom miljøet.
Gjennom relasjoner.
Gjennom hvordan vi møter dem hver eneste dag.