Mulig scene fra måltidet i SFO. Matroen blir brått avbrutt av en tydelig raaaap, fulgt av hihihihi, fssshhh, hahaha. Noen pøser på med en promp.

Når barnet hjelper en annen, er hensynsfull, hilser vennlig på deg eller andre, deler i leken eller sitter rolig i fem minutter ved matbordet på tross av maurtua du vet barnet har i buksebaken. Da klemmer du til og viser at du er imponert og fornøyd.

I mange år har jeg møtt dem i SFO. Barna som vandrer. De går fra rom til rom, fra aktivitet til aktivitet, uten helt å lande. De ser, vurderer, trekker seg tilbake og prøver igjen. Ofte tolker vi dette som uro eller mangel på konsentrasjon. Men hva om vandringen egentlig er et signal om noe helt annet

Vi vet alle at det er avgjørende å være der når det skjer. Kommer vi for sent inn i situasjoner der f eks barn har en konflikt gående, blir det vanskelig å finne gode løsninger.

Nå legges grunnlaget for et godt SFO-liv for nye barn på vei inn porten. Innspillet kom fra en mor til et nettmøte jeg hadde i Dagbladet etter et oppslag om SFO.

Barndommen er under press. Barnehagen og skolen er under press. Barn er under press. Når det målbare barnet er i ferd med å bli et ideal, er det på tide å stoppe opp, mener Per Schultz Jørgensen som du kan møte på Kvalitet i SFO 2018.

SFO/AKS driver en storstilt, daglig kampanje for å forebygge mobbing. Nå er det på tide at dette blir synliggjort! På den måten kan vi både oppnå anerkjennelse for innsatsen og ikke minst; utvikle videre denne strålende areaen for vennskap, samhold og inkludering.

Jeg vet ikke hvor utbredt denne misforståelsen er. Men det er helt sikkert viktig å få ryddet den av veien.

Gjennom samtaler kan vi gi barn best mulig veiledning i hvordan de skal håndtere livet og følelsene som oppstår. Hva kreves for at en samtale skal få slike kvaliteter?