Margareta gir gjennom denne artikkelen innspill til SFO og barnehagens relasjonsarbeid. Et viktig spørsmål er hvordan man som voksen tolker barns perspektiv.

Ja, jeg kaller det fighten selv om det nesten høres litt krigersk ut. Barn skal være trygge på skole/SFO. Nådeløst trygge. Alltid uansett. Så derfor må vi krumme nakken og vise at vi er i posisjon til å skape et inkluderende miljø der alle barn har en eller annen plass.

Du har ikke noe valg! Du og dine kolleger må utvikle god samhandling med alle barn. Også barn som er helt annerledes. Belønningen for å lykkes med disse barna er helt fantastisk. Du blir en nøkkelperson i barnets liv!

Jeg vet ikke hvor utbredt denne misforståelsen er. Men det er helt sikkert viktig å få ryddet den av veien.

Til stede eller tilgjengelig eller helst begge deler. Barn forteller; når voksne snakker sammen er det vanskelig å få kontakt. Kanskje en idé å drøfte tilgjenglighet på personalmøtet?

Hvem har ansvaret? Barnet eller den voksne? For at beskjeden blir fulgt og ikke minst at barnets atferd ikke medfører dårlig stemning, slitne voksne (ansatte eller mor og far) og mye unødvendig bruk av kjeftestemmen. Ja, hvem har ansvaret!

Av og til må vi puste mellom slagene i SFO-hverdagen. Det er viktig å få tenkt seg litt om, tid til omtanke så å si. Neste gang kan du har litt tid kan du tenke på dette; Noe av målet med arbeidet i SFO er å bidra til å skape indrestyrte barn!

Når barnet hjelper en annen, er hensynsfull, hilser vennlig på deg eller andre, deler i leken eller sitter rolig i fem minutter ved matbordet på tross av maurtua du vet barnet har i buksebaken. Da klemmer du til og viser at du er imponert og fornøyd.

Time-out pedagogikken har vært et diskusjonsområde den siste tiden, med Jesper Juel i fronten. Trond Kristoffersen i Barnehageforum kommenterer Jesper Juels artikkel fra FamLab.