Vi er i gang med et nytt skoleår og fire årskull med nye barn er i farta i basene. Lett å tenke at det bare er 1.-klassingene som er «nye» hos oss – men 2.-4.-trinnsbarna har jo vært på lading og er tilbake med bredere skuldre og mye energi.

Ja, hva egentlig lykke. Vi jager hendelser og opplevelser som vi ønsker og tror skal gjøre barn lykkelige. Når dette ikke alltid skjer, oppstår det lett litt skyldfølelse og dårlig samvittighet. Hvordan kan vi bidra til lykke hos barn?

Hva får barn kjeft for? Hvordan virker kjefting på barn? Og hvordan unngår man kjefting?

I mange år har jeg møtt dem i SFO. Barna som vandrer. De går fra rom til rom, fra aktivitet til aktivitet, uten helt å lande. De ser, vurderer, trekker seg tilbake og prøver igjen. Ofte tolker vi dette som uro eller mangel på konsentrasjon. Men hva om vandringen egentlig er et signal om noe helt annet

Et nytt skoleår rulles i gang og sommerfriske lærere møtes til konstruktivt samvirke noen dager før barna entrer klasserommet. De fleste steder i landet har SFO holdt det gående i flere uker, ja, noen steder har det også vært julitilbud for interesserte familier.

Endelig kunne vi igangsette det vi planla for nesten to år siden, da pandemien naturlig nok tvang oss til å drive SFO på nye måter.

Vi er jo egentlig gode på nei-ordet. Ved å gi det et reelt innhold og avgrense bruken til noe meningsfylt.

Det er noen typiske konfliktsituasjoner i SFO-hverdagen. Småkræsj mellom barn som fører til litt aggresjon og lett kan utløse voksenreaksjoner som «kutt ut det der, vær greie nå».

Har du tillit – ikke til Erna eller Jonas – men hos barna du jobber med? Det er helt avgjørende for din arbeidsdag, at du skaper tillit og trygghet i forholdet til barnet. Her er noen knep.