Ja, hva egentlig lykke. Vi jager hendelser og opplevelser som vi ønsker og tror skal gjøre barn lykkelige. Når dette ikke alltid skjer, oppstår det lett litt skyldfølelse og dårlig samvittighet. Hvordan kan vi bidra til lykke hos barn?

En helt ny doktoravhandling kan inneholde et kraftig signal til SFO-folket om et viktig veivalg.

«Forestill deg at du levde under omstendigheter der du ble kontinuerlig korrigert og mistrodd.

Har du lagt merke til at 1.klassingene blir mindre hvert eneste år? Jeg tenker av og til; hvor skal dette ende? Blir det teskje-kjerringer og -gubber av alle sammen? Selvsagt er dette et optisk bedrag.

Vi må spørre for å få vite noe. Hva vi vet, avgjøres av de spørsmålene vi stiller – til barna og til oss selv. Men hvordan kan voksne forberede seg på en åpen dialog?

Ros blir ofte brukt som en fellebetegnelse på positiv tilbakemelding, oppmuntrende ord og anerkjennelse. Anerkjennelse fortjener mer plass i verktøykassen vår.

Barn fanger opp elementer fra voksnes verden. Så skal inntrykkene bearbeides i opptil flere hjernehalvdeler. Det er ikke alltid like enkelt...

Barn som har en oppvekst med foreldre som setter tydelige grenser – og samtidig tillater barnet å teste ut disse grensene – er sjeldnere involvert i grove regelbrudd og konflikter. Tilsvarende har barn med uklare grenser, lettere for å havne i trøbbel.

Hver dag må du ta et stort antall beslutninger. En andel av dem er knyttet til barn som utfordrer, som ikke hører etter, som kjører sitt eget løp og gjerne havner litt for ofte i konflikter med andre barn. Din suksess på jobben avhenger mye av hvordan du tenker i disse situasjonene.