For de aller fleste barn betyr SFO/barnehagen venner, lek og fellesskap. For noen barn kan SFO dessverre også være en arena for ekskludering og ensomhet.

Gjennom samtaler kan vi gi barn best mulig veiledning i hvordan de skal håndtere livet og følelsene som oppstår. Hva kreves for at en samtale skal få slike kvaliteter?

Jeg er pedagog i SFO og jeg ser avokado spirens reise ut av steinen og frem til det er et træ, som et godt bilde på mitt arbeide med barn.

Vi vet det jo egentlig. Det er mye triveligere å dele når det er frivillig. Kinesiske forskere har sett på hvordan barn reagerer på å dele klistremerker med andre barn.

Noen ganger kan vi føle at det å bli observert av foreldre er en ekstra utfordring som barneveileder i SFO/AKS. At også foreldre kan oppleve hente- og bringesituasjonen som en utfordring, tenker vi kanskje ikke så ofte på.

Forleden ble jeg spurt, hva er du spesielt god til, som pedagog? Mitt korte svar er å bygge relasjoner til barn. Det lange svar kommer her.

Å bygge sterke barnefellesskap handler om å høre til. Et besøk hos Hallset Smilende Fantasi-Ordning (SFO) i Trondheim burde vært obligatorisk for alle som jobber i SFO og AKS. Her skapes møteplasser som øker livskvaliteten for store og små.

Hvem har ansvaret? Barnet eller den voksne? For at beskjeden blir fulgt og ikke minst at barnets atferd ikke medfører dårlig stemning, slitne voksne (ansatte eller mor og far) og mye unødvendig bruk av kjeftestemmen. Ja, hvem har ansvaret!

Til stede eller tilgjengelig eller helst begge deler. Barn forteller; når voksne snakker sammen er det vanskelig å få kontakt. Kanskje en idé å drøfte tilgjenglighet på personalmøtet?