Vi ser at de ikke trives. Vi kan lese det i blikket og kroppsspråket. Det er ikke moro å være barnet som stadig havner i trøbbel. Heldigvis har barnet deg. Det gir håp om en bedre hverdag.

I panikken som oppstod etter at Norge scoret dårlig på PISA undersøkelsene ble læreplanene endret for å gi mer tid til å øve på å regne og å skrive.

Hvordan bruker den voksne sin kompetanse og hva lærer egentlig barna?

Vi ønsker alle det samme; å gi barn en god oppvekst som underlag for et godt liv. Enten vi er foreldre, ansatte eller begge deler – finnes det heldigvis god støtte å få underveis.

Vi er i gang med et nytt skoleår og fire årskull med nye barn er i farta i basene. Lett å tenke at det bare er 1.-klassingene som er «nye» hos oss – men 2.-4.-trinnsbarna har jo vært på lading og er tilbake med bredere skuldre og mye energi.

Hvem har ansvaret? Barnet eller den voksne? For at beskjeden blir fulgt og ikke minst at barnets atferd ikke medfører dårlig stemning, slitne voksne (ansatte eller mor og far) og mye unødvendig bruk av kjeftestemmen. Ja, hvem har ansvaret!

Barn som sliter med å finne sin plass i det store fellesskapet i barnehage eller skole/SFO, har oftere ADHD-lignende symptomer. Voksne som jobber med barn kjenner godt til alle utfordringene som melder seg i hverdagen hvis ett eller flere barn i gruppen sliter med samhandling.

Tenk om du var den ansatte som kollegene egentlig ikke trives så godt med. Tenk om du visste at de andre tenker «Å, i dag er ikke hun på jobben, så deilig».

Vel, vel! Formelt sett er vel du sjefen i SFO-basen din, og barna må pent finne seg i en plass lenger ned på pyramiden. Men virkeligheten er ikke alltid slik vi forestiller oss..!