Å hjelpe et bekymret og forsiktig barn kan være en hårfin balansegang mellom nødvendig støtte og over-beskyttelse.

Hvem har ansvaret? Barnet eller den voksne? For at beskjeden blir fulgt og ikke minst at barnets atferd ikke medfører dårlig stemning, slitne voksne (ansatte eller mor og far) og mye unødvendig bruk av kjeftestemmen. Ja, hvem har ansvaret!

Når barnet hjelper en annen, er hensynsfull, hilser vennlig på deg eller andre, deler i leken eller sitter rolig i fem minutter ved matbordet på tross av maurtua du vet barnet har i buksebaken. Da klemmer du til og viser at du er imponert og fornøyd.

Ja, jeg kaller det fighten selv om det nesten høres litt krigersk ut. Barn skal være trygge på skole/SFO. Nådeløst trygge. Alltid uansett. Så derfor må vi krumme nakken og vise at vi er i posisjon til å skape et inkluderende miljø der alle barn har en eller annen plass.

Vi ønsker alle det samme; å gi barn en god oppvekst som underlag for et godt liv. Enten vi er foreldre, ansatte eller begge deler – finnes det heldigvis god støtte å få underveis.

Et lynkurs i gode beskjeder. Blir du med på det?

Store deler av skoledagen er også viet stillesittende og forutsigbare aktiviteter. Som en motvekt mot denne strukturerte hverdagen kan SFO/AKS tilby overraskelser og frie innfall. Hva med en «se hvor vi kommer når vi går ut av døren» tur? Voksne overser lett denne hverdagslykken. Vi har jo sett det før. For oss er det kanskje ingenting igjen å oppdage innenfor bygrensa, men dette gjelder ikke barn.

Kraftig inspirert av erfaringene fra Romlingen, SFO ved Romolslia skole i Trondheim, tok også Harestad SFO i Randaberg sjansen for noen år siden. En hel uke hvor barna blir møtt med ja fra voksne er ramme alvor og spennende SFO-praksis. Klar til å prøve på din SFO/AKS i mai?

Ros blir ofte brukt som en fellebetegnelse på positiv tilbakemelding, oppmuntrende ord og anerkjennelse. Anerkjennelse fortjener mer plass i verktøykassen vår.