SFO- og AKS-ledere kommer i alle varianter og utgaver. Rett og slett fordi jobben spenner fra å lede tre til og lede 50 ansatte og å være hovedansvarlig for tilbudet til 15 barn eller 450 barn. Men mye er faktisk felles…
Vi jakter som vanlig på de gode løsningene. Derfor spør vi alltid SFO-ledere når vi treffer dem; - Har du opplevde noen form for suksess i det siste – som leder? De fleste vrir seg og inntar den lett beskjedne rollen. – Nei, det går vel greit, jeg har god kontakt med min ansatte og vi trives i lag. Så da forklarer vi at det vi er ute etter ikke er store men tvert imot små suksesser. Små glimt av gode løsninger. Da løsner det gjerne litt. Jantelovens tåketeppe letter og praten flyter.
Sånn gikk det ikke da Ingrid Marsteen, SFO-leder på Dalabrekka skole i Kristiansund, fikk spørsmålet om ståa akkurat no! Hun lyste opp og fortalte levende om sine opplevde suksesser som leder den siste tiden.
Bakgrunnen er at Ingrid har vært SFO-leder i nesten 20 år på en SFO med borti 100 barn og åtte ansatte. Personalet er stabilt og de fleste har vært lenge i jobben sin. Det gjør det ekstra interessant at Ingrid forteller om endringer og justeringer de er i gang med akkurat nå – fordi det jo ofte blir slik at man lett tyr til løsningene som ligner på fjorårets. Og året før der igjen. Og begrepet stabilt personale kan liksom få dobbel betydning.
Men på Dalabrekka har man absolutt ikke låst igjen utvklingskista og kastet nøkkelen. De fleste ansatte jobber i kombinerte stillinger, og alle som gjør det kjenner igjen beskrivelsen av overgangen fra klasserom til SFO-baser mellom ett og to som slitsom. Ingrid har gått løs på denne utfordringen og forteller om tre små grep som har gitt mer energi og overskudd.
1. De er i ferd med å innføre 10-minutterstreffen uten barn. Alle (eller flest mulig) møtes ti minutter før SFO åpner på ettermiddagen til en rolig prat om dagens planer & smått og stort. Dette lille tidsvinduet er faktisk stort sett det eneste barneveilederne har daglig uten barn rundt seg, og det fungerer dermed også som et pusterom. Ikke tilsvarende en pause – det er i høyeste grad arbeidstid. Men som en anledning til å gire om fra skole til fritid, fra klasserom til base. Det er ikke enkelt å få gjennomført dette, det er jo gjerne snakk om nøkkelpersoner for sårbare barn.
2. Når en voksen er knyttet til et barn i klasserommet gjennom enkeltvedtak, blir det gjerne slik at den samme voksne plasseres nær barnet i SFO-tiden også. Dette er til dels krevende og Ingrid har gjennomført en endring som er svært interessant. I SFO-tiden forsøker de å unngå denne automatiske koblingen mellom disse to ved å la den voksne jobbe på en annen base enn der barnet er. Det startet med ett spesialt krevende barn, men vurderes nå for flere. Ingrid sier at den voksne gjør seg «utilgjengelig for dette barnet» i den første SFO-timen på ettermiddagen.
3. Ingrid har delt lunsjen på en spesiell måte med alle sin åtte en gang den siste måneden. Ikke ved at sjefen rapper lunsjpausen – men som en trivelig samtale der Ingrid forteller om observasjoner hun har gjort av en suksess eller flere i situasjoner med barn. Det forutsetter selvsagt at Ingrid har bedrevet det vi gjerne kaller lysglimtjakt på sine kolleger. Altså sett etter god håndtering av konflikter, bistand for å få barn i gang med lek, knipe barn på fersken når de gjør noe bra osv.
Og viktig; Ingrid sier at hun visste godt at hun har en dyktig stab. Hun har jo jobbet i lang tid med de fleste. Men denne målbevisste jakten på suksesser har gitt henne et utvidet blikk for godt håndverk i arbeidet med barna – og hun er virkelig imponert over resultatene av jakten. Det er vel ikke spesielt overraskende at de ansatte reagerer med glede og litt overraskelse når de får denne typen ros. – Var du virkelig der og så det? Dette er den beste lunsjen jeg har hatt på lenge.
Ingrid forteller at disse små justeringene den siste tiden har gitt mersmak og vil sette spor videre i utviklingen av SFO. Hun ser for seg at både 10-minuttertreffen uten barn, litt splitting av barn og voksne som er mye sammen og lysglimtledelse med påfølgende trivselslunsj vil prege Dalabrekka SFO fremover.
Sånn gikk det ikke da Ingrid Marsteen, SFO-leder på Dalabrekka skole i Kristiansund, fikk spørsmålet om ståa akkurat no! Hun lyste opp og fortalte levende om sine opplevde suksesser som leder den siste tiden.
Bakgrunnen er at Ingrid har vært SFO-leder i nesten 20 år på en SFO med borti 100 barn og åtte ansatte. Personalet er stabilt og de fleste har vært lenge i jobben sin. Det gjør det ekstra interessant at Ingrid forteller om endringer og justeringer de er i gang med akkurat nå – fordi det jo ofte blir slik at man lett tyr til løsningene som ligner på fjorårets. Og året før der igjen. Og begrepet stabilt personale kan liksom få dobbel betydning.
Men på Dalabrekka har man absolutt ikke låst igjen utvklingskista og kastet nøkkelen. De fleste ansatte jobber i kombinerte stillinger, og alle som gjør det kjenner igjen beskrivelsen av overgangen fra klasserom til SFO-baser mellom ett og to som slitsom. Ingrid har gått løs på denne utfordringen og forteller om tre små grep som har gitt mer energi og overskudd.
1. De er i ferd med å innføre 10-minutterstreffen uten barn. Alle (eller flest mulig) møtes ti minutter før SFO åpner på ettermiddagen til en rolig prat om dagens planer & smått og stort. Dette lille tidsvinduet er faktisk stort sett det eneste barneveilederne har daglig uten barn rundt seg, og det fungerer dermed også som et pusterom. Ikke tilsvarende en pause – det er i høyeste grad arbeidstid. Men som en anledning til å gire om fra skole til fritid, fra klasserom til base. Det er ikke enkelt å få gjennomført dette, det er jo gjerne snakk om nøkkelpersoner for sårbare barn.
2. Når en voksen er knyttet til et barn i klasserommet gjennom enkeltvedtak, blir det gjerne slik at den samme voksne plasseres nær barnet i SFO-tiden også. Dette er til dels krevende og Ingrid har gjennomført en endring som er svært interessant. I SFO-tiden forsøker de å unngå denne automatiske koblingen mellom disse to ved å la den voksne jobbe på en annen base enn der barnet er. Det startet med ett spesialt krevende barn, men vurderes nå for flere. Ingrid sier at den voksne gjør seg «utilgjengelig for dette barnet» i den første SFO-timen på ettermiddagen.
3. Ingrid har delt lunsjen på en spesiell måte med alle sin åtte en gang den siste måneden. Ikke ved at sjefen rapper lunsjpausen – men som en trivelig samtale der Ingrid forteller om observasjoner hun har gjort av en suksess eller flere i situasjoner med barn. Det forutsetter selvsagt at Ingrid har bedrevet det vi gjerne kaller lysglimtjakt på sine kolleger. Altså sett etter god håndtering av konflikter, bistand for å få barn i gang med lek, knipe barn på fersken når de gjør noe bra osv.
Og viktig; Ingrid sier at hun visste godt at hun har en dyktig stab. Hun har jo jobbet i lang tid med de fleste. Men denne målbevisste jakten på suksesser har gitt henne et utvidet blikk for godt håndverk i arbeidet med barna – og hun er virkelig imponert over resultatene av jakten. Det er vel ikke spesielt overraskende at de ansatte reagerer med glede og litt overraskelse når de får denne typen ros. – Var du virkelig der og så det? Dette er den beste lunsjen jeg har hatt på lenge.
Og for SFO-leder Ingrid ga denne jakten på mestring også en slags aha-opplevelse. Selv om hun har vært SFO-leder siden 1997, lar hun seg imponere over en ansatt som inviterer fire barn delta i sorteringen av miniperlene til strikkearmbånd selv om det tar lengre tid og ikke går helt som planlagt. Som Ingrid sier; - Dette ville jeg gjort selv for å få det sortert på voksen-måten. Men takk og pris for at jeg har en ansatt som ser verdien av å la barna delta og velger den andre veien til målet.– Var du virkelig der og så det? Dette er den beste lunsjen jeg har hatt på lenge.
Ingrid forteller at disse små justeringene den siste tiden har gitt mersmak og vil sette spor videre i utviklingen av SFO. Hun ser for seg at både 10-minuttertreffen uten barn, litt splitting av barn og voksne som er mye sammen og lysglimtledelse med påfølgende trivselslunsj vil prege Dalabrekka SFO fremover.
Denne artikkelen er basert på en samtale mellom SFO-leder Ingrid Marsteen og Terje Wiik i Nettverket! for SFO i forbindelse med kursprosessen ledelse i SFO som dette året er gjennomført i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim i tillegg til Kristiansund.
