Med denne artikkelen ønsker jeg å rette søkelyset mot en type lek jeg mener får alt for liten plass i litteratur og praksis

Høsten er sesong for SFO-oppslag i både lokale og nasjonale medier. Det er bare valgkampen som gir mer omtale av SFO.

Nå som undervisningstiden og skolehverdagen strekkes og bøyes på flere måter, ser mange av oss med et noe bekymret blikk på den leken som stadig får mindre spillerom.

21.mai fyller Pippi Langstrømpe – verdens sterkeste, frieste og kanskje mest inspirerende jente – hele 80 år! Pippi har utfordret normer, snudd regler på hodet og minnet oss om at det å være seg selv er mer enn godt nok. Kanskje vi alle burde være litt mer Pippi?

Når verden samles rundt store idrettsbegivenheter, åpner det seg også et rom for lek, fantasi og fellesskap på SFO/AKS. Flere har gjennom mange år brukt OL og VM som ramme for å skape aktivitet, engasjement og minner som varer. Ikke som en kopi av det vi ser på TV, men som barnas egen versjon, tilpasset deres hverdag, interesser og uteområder. Her deler vi planer og erfaringer fra tre SFO-er som på ulike måter viser hvordan OL kan bli inspirasjon for bevegelsesglede, skaperglede og sosial læring.

Du ser en krysseliste og tenker – «stemmer den, har jeg kontroll på alle som skal være her?» En helt hverdagslig situasjon. Men bak krysselisten skjuler det seg et stort mysterium. Dette mysteriet åpner for at SFO må ta et oppdrag, et kjempeoppdrag faktisk.

SFO/AKS bør få stadig mer oppmerksomhet. Sakte men sikkert blir det klart for beslutningstakere innenfor skole og oppvekst lokalt og i de fleste departementene og stortingspolitikere sentralt – at SFO er en nøkkel når læringsmiljøet skal utvikles.

Barn med færre risikoerfaringer vil være mindre rustet til å oppfatte graden av fare de faktisk står ovenfor. Kan vi i SFO lære noe av forskning knyttet til risikoleken i barnehagen.

Fyll en gymsal med papp, tape, sakser og tusjer. Trekk deg litt tilbake. La dem holde på noen timer. Hva skjer?