Filmen tar oss med inn i vennskapet mellom Håkon og Balder, og vi følger guttene ett år hvor de er mellom to og tre år gamle. All handling er lagt til barnehagen, og filmen har sitt første dramatiske vendepunkt når Håkon blir flyttet fra deres felles småbarnsavdeling, til de store barnas avdeling. Vi ser hvordan de begge sturer, men også hvordan de tidvis finner sammen. Etter hvert flytter Balder etter Håkon, og det er duket for en lykkelig gjenforening. Men vennskap er ingen enkel affære, og vi følger guttenes relasjon gjennom scener som viser nedturer og oppturer. Vi får innblikk i vennskapets ambivalens.

Filmens rytme er langsom, scenene går nær de to guttenes kroppslige samhandling og deres ansiktsuttrykk. I guttenes blikk kan vi lese dypt alvor, glede, sinne, humor, tristhet, savn og besluttsomhet. Og ganske sikkert en rekke andre emosjoner. Filmen viser oss det rike spekteret av stemninger og uttrykk som skapes i små menneskers samvær. Og som andre gode litterærere uttrykk, får også denne filmen oss til å gjenkjenne oss selv i hovedpersonene, selv om de bare er to år gamle. Også toåringer er hele mennesker.

Regissøren vil også si noe om oppdragelse. Anslaget i filmen viser en kvinne som ammer det lille barnet, og vi kjenner nærheten og samhørigheten i denne dyaden. Filmens neste scene viser Balder som ankommer barnehagen sammen med mor. Han er innlemmet i et stort felleskap - barnehagen. Barnehagen er barns første utdanning, og den første offentlige arenaen som barna skal beherske. Ved filmens avslutning kan vi lese med hvit skrift på sort bunn:

Barneoppdragelsens største og viktigste mål er å kultivere hjerte. De som har forståelse for andre mennesker og kan handle, er virkelig store mennesker. Daisaku Ikeda

Dermed har regissøren også sagt noe om hvilke samtaler hun ønsker at vi skal ha, etter å ha sett denne filmen. For min egen del ble filmen et speil for en oppdragelseskultur jeg tror at jeg kjenner godt. Men filmen bidro også til å slå noen sprekker i dette speilbildet.

Flere scener fanger inn barna som driver med det som forskere ofte betegner som «lekende motstand». Barn i institusjon finner ofte måter å være sammen på, som unndrar seg institusjonens regler, og hvor de balanserer litt på kanten av det «lovlige». De fleste er enige om at dette er svært god sosialisering og en helt nødvendig del av relasjonsbyggingen mellom barn. Guttene går inn i samspill hvor barnehagens regler er mindre viktige. Når de gjentatte ganger driver begeistret «stagediving» fra garderobebenken eller fra stolen sin, i stedet for å saklig kle på seg, eller spise maten sin, så overser de personalets vennlige korrigering. Guttene kommenterer aktiviteten med «litt vondt» - men «moro». Ja, sånn er det å være venner – litt vondt, men moro!

Det går som det må gå – etter hvert blir guttene tatt til side og forklart at de ikke kan sitte ved siden av hverandre lenger, fordi de ikke klarer å la være å «tulle», og fordi de glemmer å spise maten sin og kle på seg. Korrigeringen skjer for det meste på vennlig og omsorgsfullt vis, og det er ingen grunn til å hevde at filmen viser fram en dårlig barnehage. Slett ikke – det interessante er nok at den viser fram en svært typisk barnehage, og en gjenkjennelig oppdragelseskultur. Og slik jeg ser det, gir den også god anledning til å diskutere om denne kulturen også har noen svakheter.

Guttene bruker tid på lære seg reglene, og de hjelper hverandre. Når den ene frydefullt synger bæsj, bæsj, bæsj, blir han vennlig korrigert av den andre, som påpeker at det ikke er lov å si bæsj. At dette er kompetente kultur-utforskere, forstår vi når synderen litt ettertenksomt sier at han tror det er lov å si bæsj på badet.

For meg framstår det som et paradoks, etter å ha sett filmen nøye, at guttenes svært komplekse samspill ofte blir forenklet og banalisert av de voksne. Det er et gjenkjennelig mål at barn skal lære seg å «snakke om» det som skjer med dem, og at de skal lære seg å «sette ord på» følelser. Problemet er at både konflikter og følelser svært ofte unndrar seg enkle ord og forklaringer. Noen ganger kaller de bare på fysisk nærvær og trøst.

I situasjoner hvor guttene får hjelp og veiledning til å håndtere konflikter, emosjoner og vennskap, er det gjerne en vennlig voksen som antyder at hen kan forklare hvorfor en konflikt oppstår, eller hvorfor noen blir sint eller lei seg. En vanlig forklaring er at barn vil «bestemme», eller at barn vil «ha noe som andre har», eller at barn ikke «vil dele». Og løsningen som presenteres for barna, er at de skal si dette til den andre, og foreslå at begge kan bestemme, og at de må dele. Men vi som ser filmen, forstår at det ligger langt mer komplekse forhold bak. Sannsynligvis er det også mer avanserte handlinger som skal til for å gjenopprette balansen i vennskapet.

Mange av dagens barnehagebarn eksponeres for en stor vifte av metoder og teknikker for hvordan de skal bli «sosialt kompetente». De fleste av disse – enten det er samtalekort, samlingsstunder eller rollespill, preges av forenklinger. De sinte ser sinte ut på en bestemt måte, og sinne er en følelse man bør unngå. De glade ser glade ut på en bestemt måte – og det finnes oppskrifter på hvordan man gjør noen glad.  I det virkelige livet stemmer jo ikke dette – og det viser Håkon og Balder oss.

Vi må nok spørre oss om pedagogenes metoder og teknikker «kultiverer hjertet», slik Daisaku Ikeda formulerer oppdragelsens mål. Barnas kultivering må skje gjennom ærlig samhandling med kloke mennesker, både små og store. I det virkelige livet må man prøve, feile, lytte, kjenne og se. Og det gjør barna i denne filmen.